Etter to særegne og vellykkede album i utkanten av rockens irrganger, forlot vokalist Stan Ridgway og trommeslager Joe Nanini Wall Of Voodoo. De ble erstattet av henholdsvis Andy Prieboy og Ned Leukhardt, og på bakgrunn av besetningsskiftet mener flere å høre at bandet også justerte musikalsk kurs. Jeg kan være delvis enig i det, men det er i sannhet en svært beskjeden justering. På "Seven Days In Sammystown" fremstår låtene kanskje noe enklere og mer vinklet inn mot streitere rock enn tidligere, i den grad Wall Of Voodoo overhodet kan kalles streit.

Lydbildet preges fortsatt av bandets unike heksegryte bestående av rock, spagettiwestern, billig synth, og en generell forkjærlighet for tvilsom b-kultur. Det hele er muligens en dråpe mer tilforlatelig enn tidligere, men "Seven Days In Sammystown" innebærer fortsatt et Wall Of Voodoo som serverer skrudd rock for gærninger, utskudd og asfaltcowboyer.

Platen innleder like godt med et av bandets aller beste spor noensinne. "Far Side Of Crazy" er ekstremt fengende samtidig som den inneholder mye av essensen ved bandet: Twangy gitarer, tepper av keyboards og synth, skranglende skjelettperkusjon, og en mørk tekst om en person du neppe ønsker å møte. Det er smart, tiltrekkende, høyst originalt - og ikke minst uimotståelig popmusikk. Det er alltid en risiko å åpne et album med en så sterk låt, men Wall Of Voodoo kan gjøre det i visshet om at de har et enda sterkere kort på lur. "Big City" inneholder eksakt de samme elementene som "Far Side Of Crazy", men tempoet er skrudd opp, countryinfluensene er sterkere, og synth`en surkler sykt og rart. Det er nok det sporet på platen som peker mest tilbake mot "Dark Continent" (1981) og "Call Of The West" (1982), et formidabelt neonritt gjennom bakgater befolket av gamblere og horer. Og om du skulle være i tvil, disse to sporene er alene verdt den prisen du betaler for en plate i dag.

Andre spor som peker seg ut er de roligere og melodiøse "Mona" og "Museum", sistnevnte er det nærmeste "Seven Days In Sammystown" kommer en ren poplåt; dog selvsagt med Wall Of Voodoo`s egen vri. "Tragic Vaudeville" er dette albumets beste innslag av hva jeg liker å tenke på som galopperende cabaretmusikk, rytmisk stakkato, skjevt og skakt, og med mengder av melodiøse hooks. "Business Of Love innehar noen av de samme stemningene og kvalitetene som sistnevnte, men med større vekt på country enn cabaret. Albumet avrundes med fine "(Don`t Spill My) Courage", som hviler på en nynnevennlig melodi og nesten fremstår som en vanlig, normal rocklåt.

Langt tydeligere enn de minimale musikalske endringene fra tidligere album, er det at "Seven Days In Sammystown" står som et bevis på at bandet klarte seg utmerket uten Ridgway som frontfigur. Bandets posisjon som noe helt eget, og nesten en sjanger for seg, opprettholdes med dette albumet. Alternativ, oppfinnsom rock har sjeldent hørtes bedre ut enn Wall Of Voodoo på sitt beste, og "Seven Days In Sammystown" følger opp bandets tidligere utgivelser på en overbevisende måte.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.