Som duo tok de navnet Wham! (et fint tegneserieord, men også et uttrykk for den lyden de selv følte de laget når de opptrådte på scenen), skrev i løpet av kort tid låter og laget demoer inneholdene en frisk miks av samtidens popmusikk og svart, amerikansk tradisjon. De gjorde flere konserter (med blant andre Shirlie Holliman som støtte) på lokale klubber våren 1982, før det lille selskapet Innervision fattet interesse for duoen. Innervision var en ny, uavhengig label som så potensialet i Wham! og nesten umiddelbart fikk betalt for det.

Debutsingelen "Wham Rap! (Enjoy What You Do?)" ble utgitt sommeren 1982, men til tross for at den bragte dem god omtale klarte den ikke å komme inn på den britiske singlelisten. Single nummer to, "Young Guns (Go For It!)" fra september samme år, rettet opp debutens manglende salgssuksess ved å kapre en tredjeplass i England. Wham!s image som glade, småtøffe partygutter ble raskt etablert gjennom høsten og vinteren. På dette tidspunktet ble også Shirlie Holliman og Pepsi Demacque tilknyttet som faste kordamer for Wham!, en duo som snart ble kjent som Pepsi & Shirlie og etterhvert også etablerte en egen karriere (deres største hit ble "Heartache" med en 2. plass i England i 1987).

Våren og sommeren 1983 stadfestet Wham! at de var kommet for å bli, "Bad Boys" ble nummer 2. på singlelisten i hjemlandet og debutalbumet "Fantastic" gikk helt til topps. "Club Tropicana" (nummer 4.) forsterket Wham!s posisjon ytterligere, i kulissene var imidlertid ikke alt sol og lykke. Wham! ønsket seg over til et større selskap enn Innervision, noe som medførte rettssak og at duoen måtte si fra seg det meste av pengene som "Fantastic" hadde generert. Løsrevet fra Innervision kunne Wham! tegne kontrakt med Epic og legge planene for å erobre det amerikanske markedet, som så langt ikke hadde tatt Wham! inn i varmen.

"Wake Me Up Before You Go Go" ble lansert i mai 1984 og tok de fleste markeder med storm. Den toppet singlelistene i både England og USA, og da neste single - "Careless Whisper" (denne kun kreditert George Michael som artist, selv om det er en av de få av duoens låter som Michael skrev sammen med Ridgeley) - repeterte bragden, lå alt til rette for et massivt salg av albumet "Make It Big". "Make It Big" toppet albumlistene på begge sider av Atlanteren og gjorde Wham! til en av britisk popmusikks største suksesser på midten av 80-tallet. "Make It Big" var et mye voksnere album enn debuten, og avslørte at Wham! var en duo bestående av to personer som på ingen måte var likeverdige. George Michael skrev og produserte det meste og fikk aksept som en talentfull komponist, mens Andrew Ridgeley på sin side ble ansett som det svake ledd. Historier om at Ridgeleys gitar helt bevisst ble skrudd ned i livesammenheng for å dekke over hans manglende spilleferdigheter, skapte spekulasjoner om når, og ikke om, Michael ville si farvel til sin gamle venn og gå løs på en solokarriere.

Wham! holdt dog sammen gjennom hele 1985, et år preget av turnéer i USA og Kina, samt George Michaels opptreden med Elton John under Live Aid. Duoen avsluttet 1985 med å relansere fjorårets "Last Christmas", og fikk med det inn sin julesingle på den britiske topp ti for andre år på rad. Vinteren 1986 ble oppløsningen av Wham! bekreftet, en oppløsning som falt sammen med og muligens ble fremskyndet av at duoens management (styrt av Simon Napier-Bell, en mann som senere skulle gi verden Take That) solgte deler av sin virksomhet til et sør-afrikansk selskap. Med bakgrunn i tidens opphetede anti-apartheid klima valgte George Michael umiddelbart å si takk og farvel til Napier-Bell, noe som samtidig betød en god anledning til å sette sluttstrek for Wham!.

Selv om avgjørelsen allerede var tatt, ønsket Wham! å avslutte samarbeidet med stil. Våren og sommeren 1986 markerte de seg med to nye listetopper i England, George Michaels "A Different Corner" og Wham!s "The Edge Of Heaven". Som en gest og som et ordentlig farvel til sitt store publikum holdt Wham! avskjedskonsert på Wembley Stadion i London den 28. juni 1986.

For George Michael endte på ingen måte popeventyret med Wham!s farvel, han etablerte seg i samme sekund som Wham! ble historie som en av Englands mest populære mannlige artister. For Andrew Ridgeleys del ble det som forventet en tung motbakke, hans soloalbum etter Wham! - "Son Of Albert" - solgte dårlig og dyttet ham i løpet av kort tid inn i den lange rekken av popmusikkens Where are they now? seksjoner.

søk etter 'wham!' i ultrapop: