Ingen skal beskylde våre venner fra Düsseldorf for å forhaste seg med nytt materiale. Lang ventetid fra det ene albumet til det neste har en tendens til å generere store forventninger blant stadig mer utålmodige tilhengere - inntil et visst punkt. Et sted underveis går forventningene om noe stort over til resignasjon, og man innser at det muligens aldri vil komme noe nytt album, og dersom det likevel skulle komme så har det løpt så mange år at de fleste har gitt opp å håpe på musikalske mirakler. Til tross for stillheten har Hütter og Schneider gått på jobb i sitt Kling Klang Studio hver eneste dag i løpet av disse årene, og mang en tilhenger har undret seg over hva i all verden de har puslet med.

På en slik bakgrunn bør Kraftwerks siste album tilnærmes med moderate forventninger og en realistisk innstilling om at mye har endret seg på det musikalske kartet siden 1986. I verste fall bør man endog være forberedt på at de gamle heltene kunne komme i skade for å levere et begredelig comeback. Så er heldigvis ikke tilfellet med "Tour De France Soundtracks", selv om albumet innleder med å resirkulere gammelt stoff til det kjedsommelige.

Albumets fem første spor er i realiteten et sammenhengende spor som tar utgangspunkt i og bygger videre på den originale "Tour De France" (1983). Det innebærer totalt nærmere 20 minutter musikk som fremstår lite inspirert og som ikke makter å matche den opprinnelige låtens kvaliteter. Etterhvert som minuttene tikker i vei blir det både langtekkelig og forutsigbart, og følelsen av at Kraftwerk går på tomgang og denne gang ikke har klart å komme opp med noe nytt kommer snikende. Men så, fra spor seks begynner det å skje ting. "Vitamin", "Aéro Dynamik", "Titanium" og "Elektro Kardiogramm" kommer som perler på en snor og gir bevis på hvorfor Kraftwerk er et unikt band. På disse kuttene sitter skruene og mutterne akkurat hvor de skal, nær perfekt programmert rytmikk i kombinasjon med bandets unike tekstminimalisme og øre for den naive melodi. Aller best av de fire er klatreetappen "Elektro Kardiogramm" - pusten går i hiv og pulsen pumper tungt; på dette sporet makter de bedre enn noe annet sted på albumet å illustrere sykkelsporten og slitet.

Derfor er det synd at de avslutningsvis mister noe av inspirasjonen med den heller flate "La Forme" - nærmere ni minutter tuftet på et lite inspirert og lettvint tema som høres ut som en kryssning av Jarre på sitt mest lettfattelige og Leftfield på en dårlig dag - , før de setter punktum med nok en runde av "Tour De France".

"Tour De France Soundtracks" kan på et vis regnes som det tredje av Kraftwerks konseptalbum om mobilitet, hvorav "Autobahn" (1974) og "Trans Europe Express (1977)" var de to første. De albumene klarte på uforlignelig vis å fange inn følelsen av å være underveis og av å betrakte landskapet utenfor, mens de denne gang ikke lykkes med å konstruere den samme stemningen. Som konseptalbum henger det ikke spesielt godt sammen, det blir noe løsrevet og fragmentert som helhet og som lytter fornemmer man i svært liten grad at man er med på en reise. Årsaken til dette ligger muligens i det faktum at materialet er skrevet og spilt inn over et langt tidsrom.

Kvartettens særegne lydbilde er 100% intakt, men når fasiten forteller at kun fire av totalt tolv spor fremstår som ypperlige eksempler på Kraftwerks kvaliteter, så blir konklusjonen at albumet totalt sett fremstår som en liten skuffelse. Med andre ord skal du ta de anmelderne som hevder at dette er en ny klassiker med en klype salt, sannheten er at Kraftwerk har laget et respektabelt album med enkelte virkelige høydepunkter - verken mer eller mindre.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.