Helt fra platedebuten med "Closing Time" i 1973 og gjennom resten av 70-tallet markerte Tom Waits seg som en høyst særegen singer/songwriter i skjæringspunktet blues, jazz og rock. Samtidig skapte han et bilde av personen Waits som en forsoffen beatnick i den litterære tradisjonen etter Jack Kerouac og Charles Bukowski. Ved inngangen til 80-tallet fremstod han mer enn noengang som en artist med en helt annen agenda enn alle andre.

Da Waits forlot Asylum og skrev kontrakt med Island falt det sammen med en prosess hvor han var i ferd med å fornye og videreutvikle sitt musikalske uttrykk. "Swordfishtrombones" er hans første album for Island, og innebærer på mange måter en ny start på karrieren. Forankringen i jazz og blues er fortsatt tilstede i rikelig monn, likeså er hans fargerike og ofte burleske tekster fortsatt en integrert bestanddel i musikken. Heller ikke låtstrukturene er endret i særlig grad, på "Swordfishtrombones" skriver Waits fortsatt rørende vakre melodier i kombinasjon med skurrende og skakk rock. Forskjellen fra hans tidligere bravader ligger i selve lydbildet, hvor det gamle grunnkompet og arrangementene er supplert med en mengde instrumenter og obskure lyder.

Førsteinntrykket av "Swordfishtrombones" kan fort være at det er et verk begått av en skrudd mann som har kjøpt rubbel og bit av hva skraphandleren på hjørnet hadde å tilby.

Ehm... kan den saken der lage lyd? Okay, da kan jeg bruke den. Et halvt ihjeltråkket trekkspill... Et sjøsykt pumpeorgel! En hjulvisp? Hvorfor ikke. En punktert sekkepipe. Unnskyld, men De skulle vel ikke tilfeldigvis ha en gammel sverdfisktrombone på lur...?

For deretter å trille spetakkelet hjem og lage musikk av det.

Mindre talentfulle låtskrivere vil trolig gråte så tårene spruter over å høre hvordan Waits behandler sine egne sanger. Enten om det er som i spartanske, nedstrippede arrangementer, eller som i et ras av skrammel, sure toner, vindskjeve rytmer, og med grynt og snøft, gjør Waits sitt beste for å kamuflere perler som andre komponister ville saget av seg høyrearmen for å få lov til å behandle med fløyelsmyke hender. Men nettopp der, i frontkollisjonen mellom de sarteste melodiene og et Frelsesarmékorps på stupfylla, ligger de avsindige kvalitetene ved "Swordfishtrombones".

Det er femten kutt på albumet, hvorav flere er svært korte og fremstår som små fragmenter eller øyeblikksbilder. Låtene henger på et slags uforklarlig vis sammen, og jeg skal trekke frem tre personlige favoritter som samtidig viser noe av albumets spennvidde. "16 Shells From A Thirty-Ought-Six" er det ene av albumets to uptempo-spor ("Down, Down, Down" er det andre), dog på et sirupsseigt og bluesstompende vis. Gitar, bass og trommer understøttes av effektfull perkusjon som skaper et monotont, ekstremt hektende groove som fundament for Waits' grumsete vokal. "16 Shells..." er ganske enkelt et usedvanlig tøft stykke låt som lukter bensin, spillolje og møkkete denim.

Den coctailpludrende "Frank's Wild Years" - som er en sneakpeek på albumet og teateroppsetningen av samme navn i 1987 - er langt mer stillferdig, og skapes av bare orgel, beskjeden bass og Waits' mumlende snakkevokal. Frank er ingen trygg fyr, så Waits' lakoniske fortellerstemme gjør låten til delvis uhygge og delvis hysterisk moro. "Never could stand that dog..." du sier ikke det...? På "Soldier's Things" er svart humor såvel som brumling og rare lyder lagt til side - det er Waits' på sitt mest nakne og tåredryppende melankolske. Akkompagnert av diskret piano observerer og formidler Waits hva en soldat har etterlatt seg av små eiendeler, en rifle... paperbacks... en kniv... en medalje - "...and everything's a dollar in this box". "Soldier's Things" tilhører hans aller vakreste sanger og er en låt som Paul Young har gjort en fin versjon av.

Når de fleste av albumets øvrige spor inneholder de samme egenskaper og kvaliteter som de tre nevnte, så blir "Swordfishtrombones" totalt sett et bemerkelsesverdig album bestående av forbløffende toner, tekster og idéer. Albumet nærmest bobler over av ukontrollerbar skaperkraft, og det mest imponerende ved det er hvordan Waits har fått det hele til å henge sammen. Det vil aldri falle meg inn å nedvurdere Waits' album fra 70-tallet, men den formelen som for første gang kom til syne med "Swordfishtrombones" har for alltid plassert Waits blant de sanne musikalske originaler og innenfor et unikt univers som kun er hans alene.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.