Før innspillingen av bandets tredje album forlot Steve Shears bandet og overlot gitaren til Robin Simon, og allerede på den innledende, slepende og klaustrofobiske "Slow Motion" presenterer Simon seg som et solid tilskudd til bandet. Hans intense, sylskarpe og smått metalliske gitarsound preger albumet i særdeles stor grad.

For første gang fremstår Ultravox på plate med en klart definert identitet, som et band som endelig har funnet sin stil og nisje. Borte er de mange forvirrende stilhoppene som preget mye av debutalbumet, og den rastløse punkenergien som forgjengeren "Ha! Ha! Ha!" (1977) var gjennomsyret av er nå temmet og har fått et mer raffinert uttrykk. Bruken av keyboards er utvidet men spiller likevel ingen dominerende rolle på mesteparten av albumet, det fungerer som et flytende, utfyllende bakteppe mer enn som et selvstendig instrument mot Simons dominerende gitar.

Foxx' stemme finner seg bedre til rette enn noensinne i det soundet bandet meisler ut på "Systems Of Romance", hans kjølige, distanserte vokal svever atmosfærisk over musikken - hør bare på "Can't Stay Long" - og er en beroligende motsats til mange av låtenes insisterende og nesten truende fremdrift.

På et par spor - "Dislocation" (som kunne vært hentet direkte fra Foxx' solodebut "Metamatic" to år senere) og "Just For A Moment" - får synth og keyboard dominere lydbildet og peker frem mot den utviklingen bandet kom til å ta ved neste korsvei.

"Systems Of Romance" er kvalitet i alle ledd. Fra det sterke låtmaterialet til coverets elegante uttrykk går det en prikkfri linje av klasse som dessverre ikke medførte annet enn ignoranse fra platekjøperne. Et kvart århundre senere står det fortsatt som et av sin epokes mest undervurderte album, og dersom du mener det finnes gode grunner for å droppe innkjøp av bandets to første album - så har du ingen gode argumenter for å overse "Systems Of Romance". Faktum er at det arbeidet som endte med "Vienna" i 1980 ble påbegynt her.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.