At "Rage In Eden" var den vanskelige oppfølgeren til suksessen "Vienna" er en sannhet med visse modifikasjoner. "Vienna" brukte så lang tid fra utgivelsen til den ble en storselger - det kan illustreres med at "Vienna" gikk ut av VG-listen én uke etter at "Rage In Eden" entret den samme listen som nykommer høsten 1981 - at bandet langt på vei skapte oppfølgeren uten noe press om å skrive en ny hit som kunne følge opp den uventede suksessen.

"Rage In Eden" bærer på mange måter preg av dette, det er det klart mørkeste og mest mollstemte albumet Ultravox laget med Ure som medlem. Her er det svært lite som tyder på desperate behov for å skrive singlehits. "The Voice" reddet albumet langt på vei kommersielt sett, en av Ultravox' aller beste og samtidig mest fengende komposisjoner; foruten dette er det lite på albumet som lukter Top Of The Pops. Det nærmeste Ultravox kommer ren pop er med "I Remember (Death In The Afternoon)", en poplåt basert på et hektende pianotema som merkelig nok aldri ble sluppet som single. I forkant av albumutgivelsen valgte man heller å gå for den stakkato, mystiske, og langt mindre umiddelbare "The Thin Wall" før allerede nevnte "The Voice" ble single nummer to fra albumet.

Kvalitetene til albumet som helhet er det delte meninger om; det som er klart er imidlertid at "Rage In Eden" skiller seg ut både fra "Vienna"s simplistiske, kalde synthsound og "Quartet"s varmere og mer poporienterte lydbilde. For meg står dette albumet som Ultravox' modigste og mest interessante utgivelse. Bandet skygger de bevisst enkle løsningene og maler stemninger uten å være redde for å ende på villstrå. Hør albumets kanskje beste kutt - "Stranger Within" - , og hør et band som våger å ta seg tid til å utforske stemninger og samtidig evner å lage et vakkert stykke musikk.

Med unntak for det noe stillestående og overdrevent dystre tittelkuttet inneholder ikke albumet et eneste dårlig spor. Som tidligere nevnt er hitpotensialet på albumet begrenset - men spor som "Accent On Youth", "The Voice" og "I Remember (Death In The Afternoon)" står i melodiøsitet ikke tilbake for noen av de hitsinglene Ultravox har hatt før eller siden. Verdt å ta med seg på denne nyutgivelsen er bonussporet "Paths & Angels", som må regnes for å være bandets beste b-side (fra 7" "The Voice") overhodet, et spor som ville forsvart en plass på et hvilket som helst av Ultravox' studioalbum.

Jeg skulle gjerne sett at bandet hadde valgt å utforske mer av det de gjør på dette albumet, istedet valgte de som kjent å legge de utfordrende aspektene ved bandet på hylla til fordel for langt på vei å rendyrke popformatet.

Noen ord om coveret. Det opprinnelige omslaget bygger på en plakat av Claud Hansemann / Hervé Morvan (det øverste av bildene på denne siden), og er i original utgave et uhyre elegant cover. Designer Peter Saville mente han hadde foretatt tilstrekkelige justeringer i forhold til det opprinnelige kunstverket, og søkte derfor ikke om tillatelse til å benytte Hansemanns / Morvans verk. Den vurderingen var arvingene etter kunstnerne på ingen måte enige i, senere utgaver av albumet ble derfor gitt et omslag som hentet motiv fra singleutgivelsen av "The Voice" (bilde 2). Da EMI Golds utgave skulle virkeliggjøres ble det laget nytt design, denne gang med hestehodene i fokus (disse hestehodene var med som miniatyr i øverste høyre hjørne av fronten på det opprinnelige coveret, samt var motiv på posteren som fulgte med førsteopplaget) og med de originale fargene og typografi i behold. Især baksiden av denne utgaven, som ved første øyekast er vanskelig å skille fra det opprinnelige coveret, gjør dette til en vellykket løsning. I tillegg eksisterer det en fjerde variant av albumet, dette er utgitt av lavprisselskapet Disky og har et portrettbilde av Ultravox på coveret.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.