"Quartet" er albumet hvor Ultravox kastet - i det minste midlertidig - alle ambisjoner om å lage viktig og utfordrende musikk på båten. På "Quartet" velger bandet letteste motstands vei og skaper lettfattelig og ufarlig popmusikk; hamskiftet illustreres ganske bra med det faktum at snodige Conny Plank og regnfulle Köln ble byttet ut med sindige George Martin og solfylte Bahamas. Man skal passe seg for å si stygge ting om en mann som Martin (for de som har oppholdt seg på en annen planet kan det opplyses om at Martin var produsent og arrangør for The Beatles), men allerede i 1982 hadde han langt på vei utspilt sin rolle som plateprodusent og kunne ikke under noen omstendighet karakteriseres som cutting edge.

Disse forholdene betyr ikke nødvendigvis at "Quartet" er noe dårlig album, det finnes endog de blant bandets tilhengere som holder dette albumet som sin favoritt; og det er på mange måter ikke så vanskelig å forstå. Første halvdel av albumet er tross alt en knallsterk samling låter med bred appell. "Reap The Wild Wind" og "Hymn" tilhører uten tvil Ultravox` aller sterkeste singler, samt at "Serenade" knapt er noe særlig dårligere eksempel på bandets evner som popkomponister enn de to nevnte singlene. "Visions In Blue" følger opp med å være blant deres mest vellykkede forsøk på å skape den ultimate melankolsk-romantiske smygeren.

På andre halvdelen sliter de imidlertid med å opprettholde nivået; "When The Scream Subsides" og "Cut And Run" baserer seg på Ure`s kantede gitar og er hakket mer aggressive enn de øvrige sporene på albumet, uten at de er spesielt vellykkede som sådann. Med "We Came To Dance" tar Ultravox sin pop-sense til ytterste konsekvens, og ender opp med ett stykke melodi som er så lettvekt at mange tilhengere hadde vanskeligheter med å svelge resultatet.

"Quartet" har så utvilsomt sine kvaliteter, men kvalitetsforskjellen - og ikke minst det musikalske spranget - fra "Vienna" bare to år tidligere er ganske dramatisk. På "Quartet" makter ikke kvartetten å kombinere det kommersielle med det kunstneriske, men nøyer seg med å utføre kvalitativ god - og pompøs - pop uten andre tilsynelatende motiver enn å selge plater.

Hva gjelder bonussporene på denne nyutgivelsen så er det de sedvanlige b-sidene, som bør være kjent for de aller fleste med et forhold til bandet. For de som er nye til bandet er neppe bonussporene av særlig interesse (Ultravox laget b-sider i ordets rette forstand...), men god lydkvalitet og bedre booklet enn den originale utgivelsen betyr at man helt klart bør søke opp utgaven fra EMI Gold.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.