Blant samtidens kritikere var det en utbredt oppfatning at samtlige av Ultravox' album med Ure som vokalist var til forveksling lik hverandre. I ettertid er det lett å høre at den oppfatningen ikke helt holder mål. Fra det ene albumet til det neste finner det sted en diskret utvikling av bandets lydbilde, og som resultat over flere album medførte det at bandet anno 1984 befant seg i et ganske annet lydlandskap enn hva de gjorde i 1980.

Det er selvsagt ikke snakk om noe drastisk sjangerskifte, og grovt sett så befinner også "Lament" seg trygt innenfor rammene av syntetisk poprock; men dette var deres inntil da utvilsomt mest organiske album. Albumets klareste inspirasjonskilde er - fra tittel og albumomslag til tekster og lydbilde - det skotske høylandets natur, kultur og tradisjon. Med andre ord et ganske langt stykke fra bandets visjoner om det moderne, kontinentale Europa bare ett par år tidligere. Bandets eneste skotske ankerfeste var frontfigur Midge Ure, og "Lament" står derfor på mange måter som et prov på hvor dominerende Ure var i ferd med å bli innad i bandet. Foruten albumets skotske elementer er det den økende bruken av gitarer som er mest iørefallende; Ultravox fremstår rett og slett som et mer levende, ekte og "rockete" band enn hva de gjør på de foregående albumene med Ure som frontfigur.

Det er videre et album med ganske stort spenn; fra drivende, gitarpregede og luftige "One Small Day" til den duvende, langstrakte klagesangen "Lament" og videre til kommersiell, klassisk synthpop med "Dancing With Tears In My Eyes" fremviser bandet at de behersker ulike innfallsvinkler. Disse tre nevnte sporene er nok også albumets mest sentrale, alle ble utgitt i singelformat, og "Dancing With Tears In My Eyes" er å regne blant bandets 3-4 mest kjente spor noensinne. "One Small Day" liker jeg å tenke på som Ultravox' forsøk på å lage pompøs panoramarock i nabolaget til U2; mens "Lament" stilforvirrende nok inneholder keyboardtoner som vekker assosiasjoner til østlige land som Kina og Japan. Stilforvirrende fordi ordet "Lament" er gaelisk for "klagesang", og singelens cover skaper i likhet med albumcoveret assosiasjoner til helt andre landområder enn det fjerne østen. Noe av de samme tonegangene kan finnes igjen i innledende "White China", et kutt hvis kvaliteter det hersker stor uenighet om blant bandets tilhengere. For egen del har jeg alltid sett på det som albumets klart svakeste kutt, og med årene har låtens programmerte rytmer og synthbass mistet ytterligere terreng i form av å lyde noe utdatert.

Som ofte er med album man etterhvert blir mer enn normalt godt kjent med, så finner man gjerne sine personlige favoritter blant albumets mindre eksponerte spor. Med årene er det "Heart Of The Country", "A Friend I Call Desire" og "Man Of Two Worlds" som for meg står som albumets store høydepunkter. Førstnevnte synes jeg er albumets fineste eksempel på bandets vilje til å inkorporere nye elementer i det grunnleggende syntetiske lydbildet. Et døsig gyngende og elegant rytmisk spor som jeg finner behagelig fengende - ingen hit, men et dempet popspor for sofalytteren. "A Friend I Call Desire" er rask og hissig og bygger på et gitarriff som snor seg inn og ut som en sirkelsag, det er til Ultravox å være et forbløffende lidenskapelig spor; fullt av desperat uro og underliggende aggresjon - og alt i alt det sporet jeg nok vender oftest tilbake til på "Lament". Platens klareste skotske inspirasjon kommer i form av "Man Of Two Worlds", som til tross for keyboards og programmerte rytmer fremstår overveiende akustisk takket være Curries fiolin, trillende pianotoner, og ikke minst innslag av gaelisk vokal fra Mae McKenna.

"Lament" er egentlig et veldig kort album, reelt sett består det av kun 8 spor, men det forhindrer det ikke fra å være et av Ultravox' aller fineste øyeblikk. For første gang produserte Ultravox et album alene, og det fremstår gjennomtenkt, velformulert og som et skritt i en nødvendig retning for å overleve kommersielt på et tidspunkt da bølgen av britisk synth definitivt var i ferd med å dø ut. Nå klarte aldri bandet å bygge videre på materialet fra "Lament", og derfor står også albumet for de fleste som det siste klassiske Ultravox-albumet.

Noen ord om den remasterede utgaven; opprinnelig var de lange miksene av "One Small Day" og "Lament" en del av det originale albumet (en løsning jeg ikke har sett på så mange andre album), men på nyutgivelsen er disse lagt til slutt etter bonussporene. Jeg velger likevel å legge de inn på sine opprinnelige plasser for å opprettholde den originale tracklisten. For øvrig kan det nevnes at selv om du kanskje ikke er så overvettes interessert i bonussporene, så anbefales det likevel at du plukker opp den remasterede utgaven på EMI Gold. Den gamle utgaven på Chrysalis har nemlig en lyd som er under enhver kritikk.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.