Dette er ikke et livealbum av og med den klassiske Ultravox-besetningen, men opptak gjort i Roma, Medina og Milan i 1993. Det vil si den besetningen som Currie samlet etter "Revelation"-albumet og som senere skulle komme til å lage "Ingenuity". Foruten Currie - som det eneste gjenværende originalmedlemmet - består bandet på disse opptakene av Sam Blue (vokal), Vinnie Burns (gitar), Gary Williams (bass) og Tony Holmes (trommer). Det er et band som langt på vei skaper et varmere, fyldigere og mer bandorientert sound enn det klassiske Ultravox. Vokalist Blue gjør en mer enn hederlig jobb, i de dypere vokalpartiene er han endog til tider uhyre lik Midge Ure, MEN: han mangler likefullt fullstendig det spennet i stemmen som Ure innehar.

Albumet består av seks spor som senere skulle komme til å dukke opp på "Ingenuity" (95) og ni spor fra bandets storhetstid. For å ta de nye sporene først: I likhet med i studioutgave så fremstår de også i denne sammenheng som gjennomførte, pene og trivelige poprock låter, men uten å gjøre noe varig inntrykk. Det eneste unntaket er den tunge, funky og lettere etnisk lydende "Give It All Back". Currie skal dog ikke beskyldes for å ha gjort de store grepene med soundet på det nyere stoffet; det aller meste passer fint inn med det gamle materialet - bare synd kvaliteten på låtene sjeldent beveger seg over middels.

Det interessante er selvsagt tilnærmingen til de gamle, kjente sporene og det å høre hvordan et annet band makter å behandle disse. Siden antallet band som har gjort coverversjoner av Ultravox` låtmateriale er heller lite, så er man ikke akkurat bortskjemt med å høre låtene i en annen innpakning. Derfor blir jeg flere steder på albumet slått av hvor utpreget annerledes det lyder i forhold til hva jeg er vant til å høre. Som allerede nevnt så oppfatter jeg denne besetningen som et fyldigere og mer tradisjonelt band enn hvordan jeg opplever Ultravox live anno 1980 eller 1983. Især er det fremtredende på spor som "The Voice", "Reap The Wild Wind" og "Slow Motion". "The Voice" er tyngre og langt langsommere enn i originalutgaven, en både heldig og (tror jeg nok) bevisst løsning i forhold til Blue`s begrensninger i det høye stemmeleiet. "Reap The Wild Wind" går også i relativt sakte tempo, den mister noe av sin umiddelbare popfølelse på det men vinner på den annen side varmt, stemningsmettet terreng. Det er nesten overraskende hvor bra bandet kommer seg gjennom materialet uten å bedrive ren plankekjøring. De eneste sporene som høres ut som om det kunne vært gjort av originalbesetningen er "All Stood Still" og "One Small Day" - men disse utføres da også til punkt og prikke og er en fryd for øret. Blant øvrige høydepunkter kan nevnes en gitardrevet versjon av "Hymn", og en nydelig versjon av "Lament" som Ure neppe kunne gjort bedre selv. Gitarist Burns fortjener også et nikk, han krydrer soundet med et variert uttrykk og behersker de elegante broderingene like bra som de mer metalliske (av og til får man følelsen av at det bor en liten HM-gitarhelt i ham) soloene.

I forhold til det antallet av mer eller mindre tvilsomme samlealbum som har kommet de senere årene, så er Ultravox dokumentert heller dårlig i konsertsammenheng. Derfor er "Live In Italy" - lyden er forøvrig superb - en velkommen plate i samlingen, men den er selvsagt hovedsaklig rettet mot de som allerede har et nært forhold til bandet og låtene. For meg gir dette albumet en forfriskende vinkling på låter jeg kjenner inn og ut. Jeg skal ikke hevde at jeg én eneste dag er villig til å bytte ut de originale versjonene med de som finnes her, men albumet inneholder likefullt unike og spennende versjoner av noen av bandets mest kjente låter.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.