Tiger Lily skiftet navn til Ultravox!, etter først å ha vurdert blant annet Fire Of London og The Zips, i juli 1976, og hentet inn platekontrakt med det oppegående, uavhengige, selskapet Island. De klarte endog å få Brian Eno (ex-Roxy Music) til å produsere debutalbumet "Ultravox!" (1977). I klar motsetning til tidsånden insisterte Ultravox! på at albumet skulle pakkes inn i ett utbrettcover; nesten som for å demonstrere at de hadde vel så mye røtter i kunstrock-sirkler som i punk- / new wave-bevegelsen. Etter album nummer to - "Ha! Ha! Ha!" (1977) - forlot Shears bandet og overlot gitaren til Robin Simon. Til tross for positiv mottakelse i britisk musikkpresse gjorde ikke bandet særlig inntrykk på det store publikum. Før album nummer tre droppet bandet utropstegnet i navnet, og tok samtidig en musikalsk kurs bort fra sine forbilder til fordel for en kjøligere, skarpere og mer europeisk vinkel med utmerkede "Systems Of Romance" (1978). Salgsmessig floppet imidlertid albumet solid, og etter en frustrende konsertrunde i USA valgte Island å droppe bandet. Den sørgelige status for Ultravox' første kapittel ble at de ikke klarte å få en eneste utgivelse inn på album- eller singlelisten i hjemlandet.

Da John Foxx som den ubestridte lederfiguren i bandet røk uklar med de øvrige medlemmene mot slutten av nevnte USA-turné, aksepterte han at nederlaget var et faktum og forlot bandet til fordel for en solokarriere. I samme øyeblikk takket Robin Simon for seg og gikk til Magazine. De fleste kritikere tok nå for gitt Ultravox' dager var talte, men de tre gjenværende medlemmene bestemte seg likevel for å fortsette. Foxx var kanskje overbevist om at bandet ville bukke under uten ham, og derfor lot han Cann / Cross / Currie få videreføre navnet Ultravox uten noen motforestillinger. På den annen side var navnet på det tidspunkt null verdt i kommersiell henseende, noe som nok bidro til at Foxx ikke følte behov for en krangel over rettighetene.

Som ny frontfigur valgte Ultravox - av alle - gitaristen Midge Ure. Ure hadde opptrådt i en rekke ulike sammenhenger tidligere - blant annet i teenybop-bandet Slik og pop-punk sammen med Glen Matlock og Rusty Egan i Rich Kids- , og virket ved første øyekast ikke å være ett naturlig valg som etterfølger av den karismatiske Foxx. Billy Currie traff Ure gjennom Steve Stranges' Visage - innledningsvis et hobbyprosjekt med utspring i Londons klubbmiljø - , og ble tipset av Rusty Egan at Ure kunne være rett person for det anno 1979 sovende Ultravox. Cann / Cross / Currie hadde tatt seg god tid og jobbet videre med det kjølige lydbildet som ble skapt på "Systems Of Romance", og Ure viste seg snart å være den perfekte fjerdepart med sin kraftfulle vokal og teft for den umiddelbare popmelodi. Bandet jobbet frem materiale til nytt album gjennom 1979, og la ut på nok en lavprofilert klubbturné i USA senhøsten 1979. Gjennom denne turnéen fikk både band og materiale anledning til å modnes. Vel tilbake i England gjorde de en showcase på The Electric Ballroom den 01. februar 1980, Chrysalis likte hva de hørte og tilbød Ultravox studiotid for å spille inn demo. Ultravox satset alt på ett kort, heller enn å spille inn flere kutt benyttet de hele den tilmålte studiotiden til å finpusse ett enkelt spor. Det éne sporet var "Sleepwalk", og det overbeviste Chrysalis til å tegne kontrakt med Ultravox. Albumet "Vienna" (1980) ble ved utgivelse ingen umiddelbar suksess, singlene "Sleepwalk" og "Passing Strangers" bragte dog bandet inn på den britiske singlelisten for aller første gang med henholdsvis #29 og #57 som resultat. Da tittelkuttet ble sluppet som single nummer tre i januar 1981, traff bandet endelig blink. Ved hjelp av en effektiv video fikk Ultravox et definitivt gjennombrudd med "Vienna", og kunne se kuttet gå helt til #2 på den engelske singlelisten (at Joe Dolces noveltyhit "Shaddap You Face" gjennom tre uker forhindret "Vienna" å nå førsteplassen, har siden forfulgt og plaget bandets tilhengere (Ultravox toppet aldri single- eller albumlisten i hjemlandet)).

Ultravox hadde stabil suksess på de britiske øyer og kontinentet til rundt midten av 80-tallet, men slo aldri ordentlig gjennom på det amerikanske markedet. Kun to utgivelser fant plass på den amerikanske topp 100, albumet "Quartet" (#61) og singelen "Reap The Wild Wind" (#71). Etter albumet "Lament" (1984), som på vellykket vis justerte Ultravox' sound i varmere og mer organisk retning, måtte Warren Cann forlate bandet på grunn av uenighet om videre musikalsk kurs. Cann forsøkte å fortsette samarbeidet med Hans Zimmer i Helden (dette bandet spilte inn albumet "Spies" i 1983, et album som fortsatt ikke er utgitt), uten at det bragte noen varige resultater. Siden virket han som gitarist og keyboardist i flere kortvarige band, innen han flyttet til USA og begynte i filmbransjen. I ettertid er det lett å se at de tre gjenværende medlemmene skulle satt strek der og da, men de valgte å prøve en videreutvikling av bandet med det mer akustisk lydende "U-Vox" (1986) hvor Big Countrys Mark Brzezicki overtok som trommeslager. "U-Vox" ble dårlig mottatt, ikke minst blant bandets egne tilhengere, og solgte dårlig. "U-Vox" kapret rett nok en 9. plass på den engelske albumlisten - og sikret med det at samtlige syv albumutgivelser i årene 1980-86 (inkludert "The Collection" og "Monument - The Soundtrack") - kom inn på den engelske topp 10, men forsvant ut av listen etter seks korte uker.

I 1987 var det slutt, Chris Cross forlot musikkbransjen og har senere virket som psykolog med egen praksis i London; Ure og Currie fortsatte hver for seg. Currie jobbet en periode med bandet U-Vox - hvor Robin Simon dukket opp som gitarist - , som senere skiftet navn til Humania, inntil han i 1991 vant rettighetene til å benytte navnet Ultravox. Ved to anledninger på 90-tallet forsøkte han å gjenopplive bandet med nye musikere og nye låter, men de aller færreste anser disse albumene ("Revelation" (1993) og "Ingenuity" (1995)) for å være "ordentlige" Ultravox-utgivelser. Ved siden av det han har gjort under Ultravox-navnet gir Currie ut soloplater med jevne mellomrom. Midge Ure på sin side innledet solokarrieren med et brak i 1985 ved hjelp av albumet "The Gift" og hitsingelen "If I Was"; men etter som årene har tikket avsted har Ures popularitet gått nedoverbakke i takt med sjeldnere albumutgivelser og manglende singlehits.

Ultravox' klassiske besetning vil trolig aldri, i motsetning til mange av sine samtidige, bli gjenforent. Til det er det personlige forholdet mellom Ure og Currie altfor kjølig, og det er heller ikke sannsynlig at Cross vil ha interesse av å komme tilbake i forbindelse med en eventuell gjenforening. Warren Cann har, til tross for at han måtte gå, inntatt en forsonende holdning og aldri gått til angrep på den ene eller andre part. På den annen side har han heller aldri gitt uttrykk for noe ønske om å gjenopplive Ultravox.

Sett i historiens lys - og dette er Currie neppe uenig i - , skulle det vært Ure og ikke Cann som måtte si takk for seg i 1986. Ure hadde i all hovedsak fokus på rollen som soloartist på den tiden, og hans posisjon medførte at 'the dreadful pink thing' - som "U-Vox" omtales som blant fans av bandet - endte opp som langt mer Ure enn Ultravox. Nesten alt det materialet som Cann / Cross / Currie hadde jobbet frem med tanke på nytt album i 1986, Ure var innledningsvis fraværende på grunn av promotering av egen solokarriere, ble forkastet etter Canns avgang. Cross / Currie aksepterte Ures misnøye med demomaterialet, mens Cann etter all sannsynlighet ikke gjorde det. Cross / Currie - eventuelt management og selskap - valgte å beholde en markant frontfigur fremfor en trommeslager, noe som ikke er vanskelig å forstå i en kommersiell popverden. Hva en person som Currie, som utvilsomt er inderlig glad i Ultravox, likevel burde fortstått; var at det kun var et spørsmål om tid innen Ure uansett ville forlate bandet. Kanskje, kanskje ikke, ble vi snytt for ett par gode album ved at ting ble som de ble.