Om man ser bort fra noen spredte singleutgivelser så innvarsler "The Gift" starten på Midge Ure`s solokarriere utenfor Ultravox, og samtidig begynnelsen på slutten for nevnte band. Dette albumet var da også en usedvanlig heldig start på solokarrieren, og representerer ett kommersielt høydepunkt som Ure ennå har til gode å matche.

På "The Gift" har han hjelp av bl.a. Mark King (Level 42) på bass, Mark Brzezicki (Big Country) på trommer, og Glenn Gregory (Heaven 17) på vokal. Resultatet er en noe forvirret blanding av kommersiell popmusikk, melodrama, og smått snodige instrumentaler. Signaturmelodien er selvsagt singelen "If I Was" - som oppnådde 1. plass i England - , og som var med på å dra opp salgstallet også for albumet. For egen del har jeg aldri vært mer enn moderat begeistret for "If I Was", det er en grei, liketil og fengende poplåt - men jeg finner teksten såvidt pinlig banal at det ødelegger mye av låtens kvaliteter. Innenfor noenlunde samme lettfattelige poplandskap befinner "When The Winds Blow", "That Certain Smile" og "She Cried" seg; og jeg foretrekker alle disse tre før "If I Was". Felles for alle disse fire nevnte kuttene er et vagt ekko av Ultravox`s perfeksjonerte popformel, men der hvor det bandet inkluderte mer elegante, mindre åpenbare pophooks; så styrer Ure bevisst rett inn i segmentet for polert voksenpop.

"Wastelands" beveger seg i orkestrerte, dramatiske omgivelser, hvor Ure`s forkjærlighet for det pompøse dessverre medfører at låten drukner i dunder og brak etter noen minutter. Hvilket er synd fordi "Wastelands" er en fin komposisjon som innledningsvis påkaller interesse gjennom lekre detaljer. Tittelkuttet er tilsvarende orkestrert, men kommer atskillig heldigere ut fordi det holdes i tøyle og fokuset på melodi er viktigere enn de dramatiske faktene.

Resten av albumet fylles hovedsaklig av formålsløs instrumentalmusikk som det er vanskelig å oppfatte som annet enn ren fyllmasse. Rett nok er "Antilles" et potensielt brukbart lydspor til en film av en eller annen sort - jeg ser for meg en kjekkas kjørende i en rød cabriolet langs den franske riviera hver gang jeg hører sporet - , men "Edo" og "The Chieftain" er begge å regne som meningsløs, kvasietnisk nonsens. For øvrig kan det noteres at versjonen av Jethro Tull`s "Living In The Past" ikke er særlig å samle på - noen vil sikkert kalle det radbrekking, men Ure holder seg dog ganske trofast til originalen - ; og Ure understreker at han ikke er noen spesielt god tolker av andres materiale gjennom en heller laber utgave av Bowie`s "The Man Who Sold The World" (som ikke er en del av det originale albumet).

Sett under ett er ikke "The Gift" noe stort album, det innehar fire brukbare poplåter og resten av materialet fremstår som lite sammensatt og ganske ufokusert. Dersom du har noen interesse for Ure som soloartist så anbefaler jeg likevel dette albumet som det du først bør lukte på. For på tross av sine åpenbare svakheter så representerer det de ulike sidene ved Ure, og viser ham i en periode av karrieren hvor han står i brytningspunktet mellom band og solokarriere.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.