Unos dos tres catorce (?) - og med ett var U2 tilbake med deres mest betydningsfulle album siden "Acthung, Baby!"? Muligens mulig, men det forteller nødvendigvis ikke stort enn så lenge U2 gradvis tapte teften utover 90-tallet innen de endte opp med det relativt sett udugelige "All That You Can't Leave Behind" i 2001.

Tidvis ekstatiske forhåndsrapporter, deliriske kritikere samt en overbevisende treffsikker single i "Vertigo", skapte berettiget håp om at U2 med "How To Dismantle An Atomic Bomb" skulle kunne snu en langvarig nedadgående kvalitetstrend. Falsk alarm, for så er dessverre ikke tilfellet. "How To Dismantle An Atomic Bomb" skilter ikke med særlig mer nerve, energi og glød enn "All That You Can't Leave Behind", hvilket betyr at "How To Dismantle An Atomic Bomb" er et kjedelig - delvis gudsjammerlig kjedelig - album.

Hvorfor? Fordi U2 har tapt den fundamentale kraften, sulten, troen og visjonen - grunnleggende egenskaper som gjør at et band kan løfte selv middelmådige komposisjoner opp over skyene. Frem til sånn omtrentlig "Zooropa" (1993) var slike krefter selve kjernen til U2s fremganger, søkende, higende og uten frykt for å tryne i egne oppstyltede ambisjoner. Da var U2 et band å tro på, eller et band å le av, eller et band å beundre, eller et band å avsky, kort sagt et band av betydning. U2 av i dag er det vanskelig å forstå at skal vekke slike reaksjoner, for U2 av i dag er et band uten egentlig musikalsk betydning. U2 av i dag er fullstendig ute av stand til å gjøre vann om til vin.

Noen vil sikkert reagere på at et nettsted som bedriver dagen med å pushe halvt glemte "ubetydeligheter" fra fortiden kritiserer U2 for ikke å være viktige eller betydningsfulle nok, men "How To Dismantle An Atomic Bomb" er faktisk et album av i dag begått av et band som fortsatt favner enorme lyttermasser. Ikke bare favner U2 enorme lyttermasser, de er fortsatt å regne som klodens kanskje største rockband med en imponerende historie tilbakelagt. Det er i et slikt perspektiv "How To Dismantle An Atomic Bomb" blir en skuffende opplevelse uten kraft, brodd eller skjønnhet.

Så derfor er "How To Dismantle An Atomic Bomb" bare sorgen fra a til å? Nei, U2 er selvsagt såvidt dyktige og profesjonelle at de - foreløpig - er ute av stand til å gjøre et album utelukkende inneholdende slam. Her finnes to virkelig hissende spor - "Vertigo" og "Love And Peace Or Else" (til tross for en av årets mest ubehjelpelige tekster) - , ett par småpene saker ("A Man And A Woman" og "Yahweh"), samt flere tiltalende biter og bruddstykker her og der. Dette er imidlertid ikke nok til å redde albumet fra å bli en helhet som savner altfor mange knagger å henge konsentrasjonen på. Ansvaret for det hviler helt og holdent på bandet og komposisjonene, for produsent Steve Lillywhite har gjort en hederlig jobb med hensyn til lyd, luft og et hundretalls små spissfindigheter. Det hjelper bare så lite med enkelte lekre stikk her og enkelte fine punch der så lenge totalen til de grader domineres av anonyme uvesentligheter i middels tempo.

Jeg kjedet meg kraftig allerede ved første lytt, siden har jeg vendt "How To Dismantle An Atomic Bomb" opp og ned, inn og ut - men har fortsatt ikke blitt klokere på de rosende ord som har blitt albumet til del. Verre enn min egen likegyldighet til brorparten av sporene på "How To Dismantle An Atomic Bomb", er det at jeg vanskelig kan forstå hvordan dette albumet kan ha noen som helst relevans for dagens tenåringer. Om "How To Dismantle An Atomic Bomb" er et uttrykk for hvordan min imaginære datter eller sønn på 14 år oppfatter såkalt seriøs rock, så har jeg ingen vansker med å forstå hvorfor hun eller han foretrekker Usher eller Britney Spears. Det er i såfall et sikkert tegn på at U2 har blitt voksenrockere mer enn hva godt er.

"How To Dismantle An Atomic Bomb" er årets største skuffelse, stort mer er det egentlig ikke å si, stort flere runder fortjener egentlig ikke albumet. Forvent revurderte terninger og utbredt etterpåklokskap i dagspressen ved U2s neste albumutgivelse.