Det første halvannet året, fra høsten 1976 til mars 1978, var også The Edges eldre bror Dik Evans medlem av bandet. I april 1977 skifter kvintetten navn til The Hype, og den 20. mars neste år foretok bandet sitt siste navneskifte og ble til U2. Overgangen fra The Hype til U2 fant sted under en konsert i Howth Community Hall - første sett ble spilt som The Hype med Dik Evans som medlem, andre sett som U2 og som kvartett.

I mars 1979 underskrev bandet kontrakt med den irske avdelingen av CBS, platedebuten kom i september samme år med ep'en "U2-3", en utgivelse som gikk inn på førsteplass i hjemlandet og medførte stor interesse for U2 i Irland. De gjorde kun en utgivelse til for CBS, singelen "Another Day" (februar 1980), også denne ble nummer en i Irland, før de signerte for Island Records i mars 1980.

De tre første albumene - "Boy" (1980), "October" (1981) og "War" (1983); samtlige produsert av Steve Lillywhite - var alle sterkt forankret i lokale og regionale politiske stridstemaer, og dessuten viste de fram et band som ikke skammet seg over å bekjenne en religiøs overbevisning. Musikalsk dreide det seg om storslått, episk rock med en selvsagt innflytelse fra tidens new wave scene; men først og fremst definerte bandet et distinkt, særegent lydbilde basert på The Edges karakteristiske gitarspill.

Med "The Unforgettable Fire" (1984) vendte U2 oppmerksomheten fra Irland og mot større, globale forhold. Den var samtidig det første samarbeidet mellom bandet og smått eksentriske Brian Eno - som for øvrig har jobbet med bl.a. Roxy Music, Talking Heads, Harold Budd og David Bowie - og estetikeren Daniel Lanois. Albumet var, til tross for at det ble bandets endelige gjennombrudd til de store massene og ikke minst på det amerikanske markedet, en liten skuffelse for mange trofaste tilhengere. Det var preget av et mer keyboard-dominert og polert lydbilde, og flere fryktet at bandet skulle ta veien inn i en strømlinjeformet stadiontilværelse.

Hvorvidt bandet selv så faren for å bli spist av sin egen suksess skal være usagt, men etter verdensturnéen i 1985 proklamerte Bono at U2 var død i sitt daværende format og at de fire trengte en pause for å stake ut ny kurs. Resultatet kom i 1987, og "The Joshua Tree" ble en kunstnerisk og kommersiell triumf som etablerte U2 som klodens ubestridt mest populære rockeband. Musikalsk hadde de vendt oppmerksomheten mot USA og rockens røtter med et nedstrippet lydbilde, et trekk som midt i 80-tallets virkelige puddel- og plastikkperiode var noe av en overraskelse og som gjorde den enorme suksessen dels uforklarlig. I ettertid er det dog lett å se at U2 traff samtidige strømninger, for årene 1987/88/89 frembragte en rekke storselgere som baserte sin musikk på et mer jordnært og tildels akustisk lydbilde med røtter i folk og blues. Den etterfølgende verdenturnéen ble dokumentert med dobbeltalbumet og filmen "Rattle And Hum" i 1988, begge noe nær en pilegrimsreise gjennom USA.

Ved inngangen til et nytt tiår planla U2 nok et musikalsk hamskifte. De forlot den amerikanske prærien og gjorde som en rekke innovative artister hadde gjort 15 år tidligere - satte kursen mot Berlin, Tyskland, og Hansa Studios. I tett samarbeid med Brian Eno klekket de ut "Achtung, Baby!" (1991); et album som tok den begynnende teknologiske og interaktive revolusjonen på pulsen. U2 var plutselig et hypermoderne, dansbart rockeband, men det uten å ha mistet sin identitet eller ofret kjernen av sitt fortsatt umiskjennelige lydbilde. "Zooropa" (1993) viste et band som gravde seg enda dypere ned i Europa`s pulserende natteliv, og står som en naturlig forlengelse av "Achtung, Baby!"; dog uten å være i nærheten av å matche forgjengerens kvaliteter. Den grandiose verdenturnéen i forbindelse med disse to albumene - "ZooTV Tour" - var et spektakulært, høyteknologisk sirkus med Bono`s Mefisto-skikkelse som en ravende seremonimester i sentrum; og siden den gang har egentlig ingen andre artister prøvd å skru sammen noe som kan sammenlignes med den ekstravagansen som "ZooTV Tour" innebar.

I 1995 tok U2 og innlemmet Brian Eno som et fullverdig medlem i det lite vellykkede Passengers. Albumet "Passengers: Original Soundtracks 1" fikk ingen hjertelig mottakelse hos verken fans eller kritikere. Til tross for at albumtittelen antyder noe annet, så tok bandet konsekvensen av at dette konseptet/aliaset ikke fungerte og gravla Passengers.

Med "ZooTV Tour" ble trolig punktum satt for U2s musikalske peak, den lenge etterlengtede "Pop" (1997) solgte godt men er ingen essensiell U2-utgivelse. Det var inntil da utvilsomt deres mest kommersielle plate men samtidig også den minst utfordrende, der de seks år tidligere lå i front satt man nå igjen med et inntrykk av at de halset etter fenomener som drum `n bass og artister som Underworld. U2s posisjon som en sikker storselger ble imidlertid ivaretatt med 2000s "All That You Can't Leave Behind", et enklere og mer direkte album som igjen satte gitarene i fokus.

Vinteren og våren 2004 befant U2 seg igjen i studio med Steve Lillywhite. Resultatet ble How To Dismantle An Atomic Bomb, et album som nok en gang bekreftet U2s posisjon som tilsynelatende urokkelige storselgere.

u2 i filmsammenheng

Som et band som aldri har innsett noen begrensninger for hva de kan gjøre - og ære være dem for det - har U2 selvsagt også involvert seg i filmsammenheng. Den nevnte konsertdokumentaren "Rattle And Hum" er rett nok deres eneste egen, helaftens film; men de er rikt representert på en rekke lydspor. Av de mest sentrale kan nevnes hovedsporet til "Batman Forever"; "Hold Me, Thrill Me, Kiss Me" - som i parantes bemerket tilhører U2`s ypperste låter; og hvor bandet i videoen opptrer i et animert Gotham. De har levert kutt til flere av tyske Wim Wenders` filmer, deriblant tittelsporene til "Until The End Of The World" (1991) og "Faraway, So Close" (1993); og til "The Million Dollar Hotel" (2000) står bandet ansvarlig for syv av soundtrackets spor. På sistnevnte film er samarbeidet mellom regissør og band ytterlige utvidet da Bono er involvert på både manus- og produsentsiden.

Bono bidro også i samarbeid med Gavin Friday og Maurice Seezer med sanger til den Oscarbelønnede "In The Name Of The Father" fra 1993, og både "(You Made Me The) Thief Of Your Heart" fra sistnevnte samt tittelsporet til "Faraway, So Close" ble i 1994 nominert til Golden Globe i kategorien Beste Sang. Bono og The Edge skrev tittelsporet til Bond-filmen "GoldenEye" i 1995, et kutt som ble fremført av Tina Turner. I 1996 pusset Clayton og Mullen opp det gamle - og særdeles stilige - tittelsporet til nyinnspillingen av "Mission: Impossible" og fikk en dugelig hit på begge sider av Atlanteren. The Edge laget soundtracket til filmen "Captive" i 1986, hvor han fikk vokalhjelp av Sinéad O`Connor.

Til sist må det ikke forglemmes at de har opptrådt på veldedighetsgalla (hva ellers?) hos "The Simpsons", en ære som må betegnes som et høydepunkt i enhver artists karriere.

søk etter 'u2' i ultrapop: