"October" er et ofte oversett album i U2s katalog, utgitt mellom deres bejublede debut "Boy" (1980) og det større gjennombruddet med "War" (1983) som det er. Noe som er rett så urettferdig så lenge "October" dokumenterer fire unggutters endelige overgang fra unggutter til voksne menn. Dette albumet er preget av langt større ettertenksomhet og personlig inderlighet enn det mer blindt opprørske "Boy", og det er dessuten bandets mest "irske" album og innehar i mine ører en udefinerbar tidsstemning fra Irland på det tidlige 80-tall, et Irland som bandet snart skulle komme til å forlate.

Med unntak for Clayton var alle i bandet på denne tiden troende, og albumet er preget av bibelske bilder og en bekjennelse av tro - men også tvil. Det gjøres likevel på en så intelligent og diskret måte at ingen ville finne på å katalogisere U2 som et kristent band. På samme måte som bandet senere gjorde seg til talsmenn for globale politiske anliggender uten å fremstå som fanatikere, behandler de her religion på en almengyldig måte. Det mest oppsiktsvekkende er hvor voksne de fremstår, både i tanke og lyd.

Lydbildet er utviklet og forfinet i forhold til "Boy"`s mer rufsete uttrykk, keyboards spiller en større rolle og tempovariasjonene har blitt langt mer omfattende. Store deler av albumet befinner seg i midt-tempo landskapet, et element som gjør at Bono får brukt stemmen på en langt mer variert måte og vokser stort som vokalist. The Edge finsliper sin teknikk og er fra og med dette albumet å regne som en av sin tids mest spennende gitarister. Det musikalske raseriet er likevel fortsatt til stede i rikt monn, f.eks. "Fire" (som også ble bandets gjennombrudd i England med en 35. plass på singellisten) og "Is That All?"; samtidig som de med den jublende "Gloria" for første gang viser bandets fremtidige evner til å komponere allsangvennlige rockhymner av klasse. De mer neddempede "I Threw A Brick Through A Window", "Tomorrow" og den vare "October" er likevel mine favoritter på albumet.

"October" er et helhetlig, jevnt album som budbringer et ærlig om enn naivt budskap - milevis fra stadiontilværelsen bandet skulle komme til å oppleve senere. Det er - alderen på bandet tatt i betrakting - et usedvanlig modent album, og dette er platen som sementerte U2s status som det neste store. Personlig holder jeg "October" som U2s fineste øyeblikk ved siden av "The Joshua Tree" (1987) og "Achtung, Baby!" (1991).

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.