Artist: Milli Vanilli Tittel: All Or Nothing (lp, 1988) På mange måter mer en tragedie enn en kalkun. Milli Vanilli var en duo bestående av Rob Pilatus og Fabrice Morvan, men det var den tyske produsenten Frank Farian (som også var mannen bak Boney M.) som regisserte konseptet Milli Vanilli 100%. Singler som "Girl You Kow It`s True" og "Girl I`m Gonna Miss You" gjorde Milli Vanilli til en internasjonal storselger (drøyt 30 millioner solgte singler) basert på dvask, intetsigende dancepop iblandet utvannet rap. Duoen mottok Grammy i 1990, men festen skulle snart ta slutt for Milli Vanilli`s del. Etter tisking, hvisking og rykteflom innrømmet mastermind Farian at Pilatus og Morvan aldri hadde sunget så mye som en strofe på innspillingene; Milli Vanilli var i realiteten en samling anonyme studiomusikere frontet av to fotomodeller. Avsløringen medførte skam og vanære for de to, de måtte levere tilbake Grammy`en og plateselskapet gikk faktisk til det skritt å destruere platene og stryke dem fra sine kataloger. Den skamløse popkremmeren Farian lot Pilatus og Morvan seile sin egen sjø, og relanserte like godt Milli Vanilli i 1991 som The Real Milli Vanilli; denne gang med de egentlige musikerne som frontfigurer. Pilatus og Morvan på sin side gjorde i 1993 et fånyttes forsøk på comeback - denne gang ved hjelp av egne sangstemmer - som Rob & Fab. Pilatus klarte på ingen måte å håndtere situasjonen, rundt midten av 90-tallet slet han med store narkotikaproblemer og tilbragte flere måneder i fengsel etter en rekke kriminelle forhold. I april 1998 ble han funnet død på et hotelrom, dødsårsaken var trolig en fatal blanding av alkohol og piller. For Morvan`s del har det gått bedre, han jobber fortsatt med en solokarriere og kan følges via fabricemorvan.net, uten at spesielt mange bryr seg om det. Men navnet Milli Vanilli vil trolig alltid komme til å huskes som The Great Pop Swindle, et komisk, tragisk og trist kapittel i historien om pop.

Artist: Mr. Walker And The Walkmen Tittel: Walking (lp, 1985) Mr. Walker And The Walkmen var et engangsprosjekt bestående av plateprateren Steinar Fjeld, gitaristen Rolf Graf (bl.a. Lava) og Ståle Rasmussen (hvem nå enn han var). Hensikten var å lage en underholdende, upretensiøs partyplate - og sett i relasjon til at singelen "This Is Your Walkman Talking" klarte en 9. plass så følte de medvirkende sikkert at de leverte varene. Selv oppfattet jeg hele opplegget som tåpelig allerede da, og i ettertid fremstår denne suppen av disco, kvasifunk, calypso, rap ("rap" var en morsom ting for spøkefulle musikanter på den tiden) og sidrumpa rock som mildt sagt hårreisende elendig. I tradisjonen etter de grufulle Banana Airlines er rett nok ikke Mr. Walker And The Walkmen det aller verste som har blitt servert innenfor dette feltet; men det er mer enn dårlig nok til at det er et stort spørsmål hvorfor en anerkjent studiomusiker som Rolf Graf involverte seg i prosjektet. Blant de største fremskrittene det norske samfunnet har gjort i løpet av de siste tiårene - ved siden av tilgang på flere tv-kanaler og lengere åpningstider - er at det nå er langt vanskeligere å selge denne typen revypopulærmusikk.

Artist: Sigue Sigue Sputnik Tittel: 21st Century Boy (7", 1986) Et par singler samt albumet "Flaunt It" sørget for å gi Sigue Sigue Sputnik sine ufortjente 15 minutter i rampelyset i løpet av 1986. Det var selvsagt mer det hysteriske imaget - en kombinasjon av glamrock gone to outer space og Billy Idol på syre - enn den tynne unnskyldningen for musikk som skaffet bandet oppmerksomhet. Lyden av det hele - som underlig nok Giorgio Moroder lot seg overtale til å produsere (jeg har ham mistenkt for å ha forvekslet SSS med ett mulig nytt FGTH, og at han her så en mulighet for å komme på banen igjen og ta opp kampen med nyere helter som Trevor Horn. Feil, Giorgio. Feil.) - er forsøksvis futuristisk synthbubblegumpunkpop i masete tempo og med tekster om tv og video, sex, datamaskiner og revolusjon i en salig røre. Det aller morsomste med bandet er selvsagt hvor håpløst umoderne hele konseptet fremstod bare ett par år senere - man skal som kjent alltid passe seg for å vifte alt for mye med samtidens moderne duppedingser; for om ikke så alt for lang tid så vil de fremstå komisk utdaterte. Den eneste som overlevde bandet var (selvsagt) Tony James (ex-Generation X) som siden har rotet videre rundt i musikkbransjen og blant annet vært innom The Sisters Of Mercy. Så, med stor sannsynlighet det mest idiotiske bandkonseptet de britiske øyer produserte i løpet av 80-tallet; og det er faktisk temmelig illustrerende for bandets manglende kvaliteter at de valgte å kalle seg det samme som en herostratisk berømt, norsk lastebilsjåfør.

Artist: Sabrina Tittel: Hot Girl (7", 1987) Schlägeren "Boys" skal ha til sin kreditt at den var en akseptabelt fengende poplåt med høy tyggegummifaktor. Parret med italienske Sabrina`s noe eh... frivole fremtoning, så var det ikke til å undres over at gutter i alle aldersgrupper lot seg forføre. Som med novelty acts flest så tok imidlertid moroa fort slutt også for Sabrina, og allerede på denne singelen er det rett inn i billighyllene. Infantil, kontinental ompa-rytme kombinert med flat europop av bedrøvelig merke - selv ikke Sabrina`s høyst tvilsomme engelskuttale fremstår videre sjarmerende her. Men coveret er jo fint, da :) Om noen mot formodning skulle lure på hva damen har gjort de siste 15 årene, så har hun egen fansite (men den får dere søke opp selv - dette pga. karakteren på pop-up vinduene som følger med...).

Artist: The Monroes Tittel: I Call It Love (7", 1987) Ingen skal ta fra Lage Fossheim og Eivind Rølles det faktum at de opplevde stor suksess som The Monroes gjennom store deler av 80-tallet. Underveis ble det faktisk også noen fine låter som resultat, men på tredjealbumet "Everything`s Forgiven" - hvor singelen "I Call It Love" er hentet fra - gikk duoen tom og endte opp med humørløs, overprodusert voksenpop. Dette var fortsatt i en tid hvor det å hente inn et større utenlandsk navn for å samarbeide med norske artister fikk enorm oppmerksomhet, samt at det i samme slengen ble fremstilt som om hele verden snart skulle komme til å ligge for artistens føtter. The Monroes hentet inn E-Street Band keyboardisten Roy Bittan til å produsere albumet, hvilket egentlig ikke gir noen mening overhodet. Bittan er nok en god grovarbeider i Springsteen`s band, men særlig store evner som produsent og låtsmed har han aldri bevist at han er i besittelse av. Uansett, Bittan skrudde knotter og konstruerte den store, hule lyden av ingenting - muligens perfekt for amerikansk FM, problemet er bare at amerikansk radio aldri har vært interessert i The Monroes. Bruce Springsteen skal dog ha uttalt at han "loved the album" etter at Bittan hadde spilt det for ham... Springsteen`s tilhengere i Norge er fortsatt rystet over den uttalelsen, og innen menigheten er det opplest og vedtatt at historien ikke er sann og at Springsteen umulig kunne ha sagt noe slikt. PS! Mitt eksemplar er signert på baksiden av Lage og Eivind, det ble funnet i en rotekasse og kostet meg 5,- en gang på tampen av 80-tallet.

Artist: Eddie Murphy Tittel: Put Your Mouth On Me (7", 1989) Ett av mange særtrekk ved 80-tallet var tendensen til at skuespillere - og kjendiser generelt - gjorde tafatte forsøk på å skape seg popkarrierer ved siden av sine egentlige profesjoner. Totalt uten selvkritikk forsøkte profilerte navn som Eddie Murphy, Bruce Willis, Don Johnson, Carl Lewis (!), Prinsesse Stephanie av Monaco (!!) og en rekke andre å skaffe seg bi-inntekter som popartister. Usmart. På "Put Your Mouth On Me" - og albumet "So Happy" (som ikke befinner seg i min samling) - var superprodusent Narada Michael Walden hyret inn i ett forsøk på å skaffe den stadig mindre morsomme Eddie Murphy nye underholdningsben å stå på. Murphy var heller ikke snauere enn at han selv bidro som låtskriver, og resultatet er et stivbeint forsøk på tidstypisk disco-soul-funk druknet i 80-tallets mest smakløse Fairlight-helvete. Vokalmessig lyder Murphy som en platt kopi av Michael Jackson, han klynker og stønner til noe tilnærmet ståkarakter - men videre oppsiktsvekkende vokal er han dog ikke i besittelse av. Singelen klarte faktisk å komme så høyt som plass 27 på Billboardlisten, og albumet "So Happy" klatret opp til nr. 70. Oppfølgeralbumet "Love`s Alright" (93) maktet derimot ikke å komme inn på listen.