De finnes, der ute et sted, de hvileløse, alltid jagende samlere av vinyl og musikk, som faktisk ikke bekymrer seg millimeteren over omslagets estetikk. Annet enn at det skal være tilnærmet mint eller deromkring. De finnes, men finnes dog i ett forsvinnende mindretall blant de som i et tilfeldig, heldig, eller muligens bevisst, øyeblikk oppdaget at tusen plater både er tøffere og morsommere enn tusen frimerker. Dessuten avgir plater lyd.

Design, cover art, omslagskunst - eller hva man nå måtte foretrekke å kalle det - , er for de aller fleste storkonsumenter av cd og vinyl en integrert del av pakken. Den lyver, den som hevder at det er like fornøyelig å handle ett stykke musikk innpakket i avispapir, som å handle ett stykke musikk svøpt i sirlig designet image. Et cover er image, holdning og identitet såvel som at det på sitt beste evner å fange kjernen i artist og musikk. Omslaget kan være helt avgjørende for hvorvidt artisten evner å kommunisere med ønsket publikum, og ikke minst kan et vellykket omslag makte å nå de hendene som egentlig ikke hadde tenkt seg akkurat det albumet den dagen. En annen eventualitet er at omslaget blir vektefaktoren. Med en hundrings i lomma, to album funnet likeverdige, trippende i tvil, valgets kvaler - det var alltid platen med det fineste coveret som ble med hjem.

Bøker om cover art finnes det allerede flere av - "Album Cover Album", som har kommet i flere utgaver, regnes av mange som genrens ubestridte ener - , men det er fortsatt rom for nykommere. Jennifer McKnight-Trantz har med "This Ain't No Disco" innsnevret fokuset til omslag hentet fra ett noe utvidet new wave-begrep. Nær samtlige omslag er hentet fra perioden 1978 til 1983, dog er det gjort plass til noen utgivelser fra før 1978 (bl.a. Roxy Music, Kraftwerk og Jonathan Richman) og etter 1983. Albumene og artistene inkludert favner det man forventer, de fleste store navn fra britisk, amerikansk og australsk new wave, postpunk, new romantics, synth og ska er representert med ett eller flere album (men de stilbevisste omslagene til Associates og Magazine mangler. Skandale.). Taco og Nina Hagen (foruten Kraftwerk) utgjør stort sett de kontinental-europeiske representantene. Mindre, og tildels ukjente, navn finnes også mellom permene - Spoons, Raybeats, Mi-Sex, Nervus Rex og Yipes, anyone?

"This Ain't No Disco" har format som ett 7" singlecover og samler godt over trehundre omslag. Flertallet av omslagene får regjere én side alene, papirtype er halvglanset, og fargekvalitet / reproduksjon er gjennomgående god. Omslagene er ikke samlet kronologisk og / eller etter sjanger, derimot blir ofte cover fra en og samme artist eller cover med sammenfallende design / metode plassert på motstående sider. Det er en forsåvidt kjekk løsning, men hvilke omslag som er stilt mot hverandre virker ved mange anledninger noe tilfeldig og lettvint. Samtlige cover er ledsaget av artistnavn, albumtittel, selskap og utgivelsesår samt - skulle bare mangle - ansvarlig for design. Ved mange tilfeller blir det også gitt kreditt til fotograf, dessuten blir en del av omslagene tildelt noen ekstra linjer med informasjon rundt designer, album eller artist.

Den begrensede mengden data knyttet til hvert cover er bokens store svakhet. Rett nok er det bildene i seg selv som skal spille hovedrollen i en bok av dette slag, men noe mer utfyllende informasjon rundt hvert cover hadde vært et ønske. Tre-fire setninger om tanken bak, inspirasjonskilden, en formening om effekten, et lite hint om lokasjonen. Sånne ting. Noen omslag / designere får slike linjer, og det burde vært plass til dette for samtlige. I det hele tatt virker McKnight-Trantz å ha vært litt lat på faktaområdet. Flere omslag er oppført med "Cover art: Unknown", en stikkprøve på den første og beste som befinner seg i min egen hylle frembragte uten videre stress det korrekte navn.

Higet etter grundigere bakgrunnsdata lagt til side; "This Ain't No Disco" er en kosebamse av en bok som skal blas og tittes i. Her er de rare, de stygge, de pene, de geniale. Her er de omslagene som gjorde at du kjøpte akkurat den platen den dagen. Og, det aller beste med "This Ain't No Disco", du får så uavhendelig trang til å spille platene.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.