Fra det marerittlignende omslagsbildet til den snatrende rytmikken, fra de snerrende bekjennelsene til trompeter som river ned murer, budbringer "Infected" noe annet og noe langt mer enn polert underholdning. "Infected" er den illevarslende lyden av kommende nedgang, undergang og til sist dommedag. Hele veien fra London til Beirut, Mombassa til Washington.

"Infected" tok direkte og indirekte pulsen på den vestlige verdens angst i en tid da det britiske samfunn så sin siste rest av storhet smuldre opp og underlegges et USA kontrollert av en pre-senil, livsfarlig president som så seieren i den kalde krigen komme. "Infected" fanger på mange måter nerven og usikkerheten i en periode hvor vestlige forestillinger og begreper med utspring i etterdønningene fra den 2. verdenskrig så ut til å gå store endringer i møte.

Matt Johnson personifiserer another western guy, en fortsatt ung mann som likevel begynner å ane sin falmende ungdom i eget ansikt og står foran kamp og veivalg i en verden preget av fristelser og bedrag. Han kastes ut på en skitten indre og ytre reise hvor moral, økonomi og politikk er i forfall, inntil han en mørk, stjerneklar natt står ansikt til ansikt med djevelen selv. Rede til å drepe eller bli drept.

"Infected" gir et deprimerende, rasende bilde av en virkelighet hvor eneste endelige løsning blir konfrontasjon med alt og alle som vil verden ille. Det er ingen positiv, optimistisk reise som Johnson tegner, og om det ikke var for hans ambivalente tro og håp på en god kraft, en god gud der ute et sted, ville alt vært bekmørkt. "Infected" er ikke - som man kanskje kan komme til å tro - et strengt strukturert konseptalbum, men det har et samlende tema og en ramme som ble understreket av at Johnson laget videoer til samtlige spor og samlet disse til en egen utgivelse. Bildene til "Infected" kan man dog skape selv, for Johnsons innholdsrike, velartikulerte tekster genererer individuelle filmer for det indre øyet.

Det musikalske innholdet er i like stor grad som det tekstlige en tikkende bombe som forener slamrende state of the art produksjon med begreper om god pop og stemningsskapende arrangementer. The The var på dette tidspunktet et alter ego for Matt Johnson og ikke noe egentlig band, medspillere som blant andre Roli Mosimann, David Palmer (som senere skulle bli fast medlem av The The), Neneh Cherry, Anna Domino, Steve Hogarth og Guy Barker bidrar alle til at "Infected" får et tett, rikt lydbilde som balanserer godt mellom det programmerte og det organiske.

Høydepunktene er mange, og blant disse bør det ekstatiske tittelsporet trekkes frem; et drivende rytmisk frontalangrep som finner sin perkussive partner i "Sweet Bird Of Truth". Sistnevnte et klaustrofobisk øyeblikksbilde av et styrtende bombefly og en fortvilet G.I. Joe som finner sin skjebne i den arabiske gulf. "Twilight Of A Champion" er satt sammen av ulike, delvis motstridende biter, en følelse av jazz og travle, kaotisk trafikkerte bygater som bakteppe for en mann som har solgt sin sjel og blitt en skygge. "Slow Train To Dawn" er albumets mest moderate popspor, men det formørkes av Johnsons og Neneh Cherrys syngende dialog - to mennesker på randen av brudd og uten evne til å dele det usagte. I "Out Of The Blue (Into The Fire)" finner Johnson midlertidig, kortvarig forløsning i blå bakgater og under røde lys hvor ingen forventer at ord skal deles, kun noen korte minutter hvor kropp møter kropp uten forpliktelser. Med "Heartland" trilles piano og en vakker melodi som motsats til et spydig, nesten hatsk, oppgjør med Englands elendige, forkrøplede forfatning.

Som betydelig låtsmed har Matt Johnson sveiset sammen en rekke gode album, med "Infected" laget han imidlertid sitt mest helhetlige verk. Bedre enkeltspor enn hva som forefinnes på "Infected" kan nok plukkes her og der på hans øvrige utgivelser, en større samlet styrke enn hva som serveres her kan derimot ikke plukkes. Foruten et mulig unntak for "Mind Bomb" (1989) har Johnson heller aldri før eller siden vært i nærheten av å føles så aktuell og relevant som han var i 1986. Blant alle album utgitt i året 1986, skal det høyt og lavt søkes for å finne en utgivelse med tilsvarende sprengkraft.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.