Tears For Fears ble usedvanlig fort voksne, sett i musikalske termer. Allerede her på sitt andre album er det noe uferdige og søkende lydbildet fra "The Hurting" transformert til et modent, lett tilgjengelig sound preget mer av genuin bandfølelse enn av to bleke, unge menn med synth. Elementene av jazz og soul som debutalbumet så vidt hintet om, trer her klart og tydelig frem. Ikke i den forstand at "Songs From The Big Chair" er et jazz/soul-album, men det innehar den avslappede profesjonalismen og det fyldige men samtidig luftige lydbildet som preger mye av den voksenorienterte poprocken som produseres på den amerikanske vestkysten.

Sell-out, vil sikkert noen mene; men jeg tror at "Songs From The Big Chair" er hvor Orzabal og Smith egentlig ønsket å gå allerede i første omgang. Selv om de fortsatt presenteres som en duo gjennom cover, video og i intervju, så ble Ian Stanley (keyboards) og Manny Elias (trommer) denne gang kreditert som medlemmer og bidro også på låtskriversiden. Nettopp erkjennelsen av at Tears For Fears på dette tidspunktet hadde utviklet seg til et "ordentlig" band er viktig for å akseptere det musikalske spranget det er fra debutalbumet og frem til "Songs From The Big Chair".

De fleste er familiære med anthemet "Shout" og hyperfengende "Everybody Wants To Rule The World" - sistnevnte så fengende at alle fra lillebror til bestemor kunne nynne med. Med disse to i front for å promotere albumet maktet Tears For Fears å slå inn alle dører på det ellers så vanskelige amerikanske markedet, og de ble et av 1985s store MTV-navn. Selv har jeg aldri vært overvettes glad i "Everybody Wants To Rule The World", og bandet selv hadde faktisk sterk tvil om de skulle inkludere sangen på albumet. I ettertid er det neppe noen som angrer på at kuttet ble med på albumet, og det er ikke vanskelig å høre at det er en låt tilnærmet skreddersydd for amerikanske radiostasjoner.

Mine personlige favoritter er de mer dempede "The Working Hour" og "I Believe". Førstnevnte er i mine ører kanskje det beste Tears For Fears noensinne har gjort, et gripende og melodisterkt midt-tempo kutt båret frem av saksofon. Jeg har aldri vært i Los Angeles, men jeg innbiller meg at "The Working Hour" er et perfekt soundtrack til en drink i solnedgang på Sunset Blvd. "I Believe" er en stille, vakker hyllest til Robert Wyatt; "if he's listening" - som det står i coveret. For øvrig bør den litt uvanlige bastarden "Head Over Heels / Broken" nevnes - gitardominerte og (i det minste etter Tears For Fears` standard) rockete "Broken" innleder før et elegant småsymfonisk mellomspill fører lytteren videre til "Head Over Heels"` smekre og fengende konfektpop; "Broken" smyger seg så atter inn og avsluttes med publikumsjubel. En noe uvanlig løsning med sammensetting av to låter på et studioalbum, men i dette tilfellet fungerer det veldig bra. Det eneste stedet hvor kvalitetskontrollen glipper er på bombastiske og masete "Mothers Talk", men på denne re-utgivelsen så er den også inkludert i en amerikansk miks som fungerer langt bedre enn originalen.

"Songs From The Big Chair" er ambisiøs men vellykket pop fra unge voksne, myntet på unge voksne med pene hjem og IKEA-reoler i fleng. Det er mange som lager denslags, men sjelden eller aldri har to unge menn fra de britiske øyer truffet så til de grader blink innenfor akkurat det markedet.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.