Det var en gang... da norsk rock og pop ikke var så mye å hoppe opp og ned for. Med noen få, hederlige unntak så var norsk rock gjennom hele 60- og 70-tallet preget av artister som i beste fall gjorde velmente, men ofte klossete, forsøk på å etterligne utenlandske storheter. Norge var langt på vei et u-land med hensyn til rock, flere år på etterskudd av utenlandske strømninger og mer eller mindre ignorert av dagspresse og den éne tv- og radiokanalen som på det tidspunktet eksisterte. De bandene som på tross av dette vokste og fant sin egenart, måtte ofte i mangel av ordentlige konsertscener ta til takke med spillejobber som danseband for i det hele tatt å få økonomien til å gå rundt. Det var kort og godt trange kår for rock i vårt grisgrendte kongerike.

Punken skulvpet til sist inn også over Norges langstrakte kyst, og selv om scenen i Norge oppstod ett par år etter det verste oppstusset hadde lagt seg i London, så avstedkom den enormt mye positivt for norsk rock. Viljen til å gjøre ting selv og til å våge å være annerledes medførte at det i løpet av kort tid ble født en håndfull band som i ettertid har blitt kjent for å utgjøre norsk rock`s andre gullalder. Sammen med De Press og Kjøtt var The Aller Værste! det aller største av bandene på denne scenen, og The Aller Værste!`s debutalbum "Materialtretthet" er trolig det beste av samtlige album som ble produsert i denne epoken. Mer enn det, det er et av norsk rock`s beste album noensinne.

En journalist mente i sin tid at The Aller Værste! hørtes ut som "en kasse kaniner". Det var ikke ment som en positiv beskrivelse. Selv har jeg alltid hatt en viss sans for den uttalelsen, og selv om det i utgangspunktet var et negativt utsagn så synes jeg at den på sett og vis kan være delvis beskrivende for TAV!`s musikk. En kasse kaniner oppfatter jeg som en sjarmerende, spretten og nysgjerrig gjeng som gjerne vil ut av kassen og ut i det fri - og slik høres da også store deler av "Materialtretthet" ut. TAV! blandet elementer av new wave og hektisk, rytmesterk ska, tilsatte store doser farfisa, og toppet med fire vokalister som med ulike særpreg fremførte hesblesende og fantasirike tekster på norsk. "Nyrock", som man rett og slett fant det for godt å kalle det i sin tid. Byens beste musikere var de ikke, og derfor ramler de litt over stokk og stein med skjeve glis her og der - men vilje, energi og glød kan som kjent reparere det meste.

"Materialtretthet" har nesten 50 minutter spilletid, noe som var langt for et album på den tiden og ikke minst innenfor punk- / new wave-sjangeren. Med tanke på albumets lengde og totalt 17 spor, blir kvaliteten på låtmaterialet enda mer imponerende. Et par spor kunne sikkert vært utelatt uten at platen som helhet ville tatt skade av det, men det er ingenting her som man virkelig ønsker at ikke hadde vært med. Det er en fin blanding av kjappe, rastløse spor og midt-tempo låter, og sangene er som nevnt gjennomgående usedvanlig sterke. Her florerer det av refreng laget av lim og hooks finsiktet av skarpskyttere - det er nesten ikke rett og rimelig å fremheve enkeltkutt på bekostning av andre. Likevel, om du aldri har hørt så mye som en tone av TAV! så bør sanger som "Du Sklei Meg Så Nær Innpå Livet", "Døgnflue", "Bare En Vanlig Fyr", "Må Ha Deg", "Bare Ikke Nok", "Oppvekst", "Materialtretthet" og "Blank" kunne selge deg albumet i langt større grad enn hva mine ord kan.

Nå i januar 2004 blir "Materialtretthet" endelig gjort tilgjengelig for massene igjen, og i motsetning til Sonet`s nyutgivelse fra 1990 så inneholder denne utgaven opptrykk av tekstheftet som fulgte med den originale vinylutgaven. Det er et album som utgjør en sentral del av norsk rock`s historie, men langt viktigere enn det er det at det er et album som ikke bare er av historisk interesse. "Materialtretthet" er et høyst levende og engasjerende album som tilhører våre dager like mye som fortiden, og som bør kunne appellere til nye generasjoner like mye som til halvgamle nostalgikere. Selv hørte jeg albumet første gang rundt 1986/87 (og allerede da hadde platen oppnådd klassikerstatus), og husker hvordan platen grep fatt og festet seg i bevisstheten allerede ved første lytt. Visst kan man i dag høre at det snart er 25 år siden platen ble laget, men du verden så tøff, fengende, vital og morsom den fortsatt er. Dans til musikken, indeed.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.