Woodlands bestod av blant andre Jan Bang (senere soloartist og profilert produsent) og Kay Rune Rasmussen (senere medlem av Velvet Belly), og var T23s popalibi. Kvartettens musikk var utvilsomt inspirert av David Sylvians / Japans myke toner, men det kan også anes hint til Talk Talk og China Crisis.

"Woodlands" er et lite album som behager i stor grad, uten gitarist i besetningen seiler de fem sporene svalt avsted ved hjelp av keyboards, fretless bass og diskret perkusjon. Bangs fine, vagt slørete vokal bidrar i høy grad til å styrke totalinntrykket av et band på søken etter varm, inkluderende popmusikk som forener modernitet med natur.

Foruten den elegante instrumentalen "The Purpose Of Music" - som har ørsmå frø av den da gryende scenen for techno og electronica i seg - , hviler "When The Rain Comes" og "Insect Hunter" som albumets perler. Tre kutt som hadde fortjent langt større utbredelse enn hva tilfellet er, tre kutt som forteller at Woodlands med fordel kunne forsøkt større satsing og flere utgivelser enn denne éne.

When The Rain Comes / Prayer / The Purpose Of Music / Insect Hunter / Whisper Dream

Sett bort fra Munchs utgivelser, rager Ave!s debut med det selvtitulerte minialbumet som T23s kanskje beste stykke vinyl. Med litt Nick Cave, litt Birthday Party, dunkle ekko av The Cramps og store kvanta rockabilly tilsatt en klype goth; var Ave! noe ganske annet enn Woodlands.

Seks sterke spor som groover mellom hastige og seige, smått særegent men samstundes svært fengende og med en tøffhetsfaktor som ikke står noe tilbake for hva mer kjente band innen samme sjanger har. Personlige vinnere er "Unborn Raw", "Dog" og "Oxwagon", dog er totalen så kraftfull at det med "Ave!" er tale om en aldri så liten klassiker.

Ave! var, i tillegg til Munch, det eneste bandet som slapp mer enn én utgivelse på T23. "The Clean And The Mean... Never More To Be Seen" (1990) forflyttet bandet nærmere pur rockabilly, og skapte langt mindre begeistring enn debuten.

A Few Acres Of Heaven / Unborn Raw / Dog / Trunk O' Moods / Butterside Down / Oxwagon

Lily & The Gigolos (som gjorde albumet "Secrets" i 1984) var et sentralt navn i Kristiansands rockmiljø på første halvpart av 80-tallet. The Passsengers bestod av intet mindre enn tre forhenværende gigolos, pluss Jørgen Lie (bl.a. Lumbago, Cirkus Modern og The Tunicates).

The Passsengers var ikke fullt så inspirerte av Iggy Pop som navnet muligens antyder, deres kraftfulle gitarrock vekker heller assosiasjoner til Storbritannia og et navn som The Chameleons. The Passsengers' lydbilde er vegg til vegg og kompakt, elektriske og akustiske gitarer vekselvirker og med hell inkluderes perkussive detaljer og mellomspill som skaper god dynamikk.

"The Passsengers" er nok totalt sett det svakeste av disse tre albumene, men det beror først og fremst på at dette i motsetning til de to andre er en fullengder. Dersom "The Passsengers" hadde vært kun "Wake Up, Jennifer", "Hideaway", "Sleeping", "Hillside" (hvor The Passsengers går så funky og dansbare at de nesten hilser på Madchester) "Absence" og "Glory Boys"; hadde vi holdt i hånd et gledelig sterkt minialbum.

Wake Up, Jennifer / Hideaway / Daddy / Sleeping / Lazy Days / Hillside / Johnny / Absence / Glory Boys / Wild Childhood

Kommentarer? Post dine innspill...

Tips en venn om denne artikkelen.