Oppløsningen av The Police var hva som kan kalles en varslet begivenhet, og kom ikke som noe sjokk for verken tilhengere eller kritikere. Tre selvstendige, ambisiøse og tildels svært ulike musikere og personligheter, selv ikke status som globale storselgere kunne på sikt holde The Police sammen. Stings første soloalbum - som ble til før The Police offisielt bekreftet at oppløsningen av bandet var et faktum - viser med all tydelighet hvor snevre bandets rammer var blitt for den musikk han ønsket å lage.

"The Dream Of The Blue Turtles" er et ambisiøst album gjort av en mann som skuer tilbake mot sine røtter i jazz og viser et åpenlyst behov for å bli betraktet som en seriøs musiker. Ikke seriøs som i ekskluderende eller på bekostning av evnene som popsmed, men som skaper av sofistikert populærmusikk i lag med musikere fra jazz- og fusionsfæren. Tanken 'se så flink jeg er og hvor mye dybde og intelligens min musikk innehar' ligger tykt rundt "The Dream Of The Blue Turtles" som et hele, dog uten at det grenser over i det pinlige eller parodiske. Sting er for smart til det, må vite.

Branford Marsalis, Darryl Jones, Omar Hakim og Kenny Kirkland utgjør Stings band, fire svarte musikere som så definitivt har gått skole og kan noen flere toner enn det jevne backingband. Stings respekt for disse musikerne er trolig større enn deres respekt for ham, for arrangementene på "The Dream Of The Blue Turtles" kan neppe karakteriseres som utfordrende for drevne jazzmusikere. Bassisten Sting legger endog bassen til side - den trakterer Jones - og plukker heller på gitaren. Nå er Sting ingen kløne verken som musiker eller komponist, men med "The Dream Of The Blue Turtles" gjør han tross alt fortsatt musikk som tilsier merkelappen 'pop'; noe som betyr at uansett hvor mye albumet vektlegger elementer av jazz så henvender det seg først og fremst til et mainstream publikum.

Med posisjonen som profilert frontfigur i The Police som ballast, ble "The Dream Of The Blue Turtles" en bekreftelse på at Sting som soloartist kunne nå like langt som nevnte band og det uten å velge aller enkleste vei. For Stings ego, som trolig ikke tilhører de minste, må det ha vært uhyre tilfredsstillende å nå ut til de store masser samtidig som han musiserte i omgivelser som for ham var 'seriøse'. I større grad enn ved senere anledninger, etterhvert som hans fokus på å fremstå som en artist med stor tyngde og politisk engasjement ble mildt sagt slitsom, er det lett å unne ham de mål han nådde med "The Dream Of The Blue Turtles". Mest av alt fordi "The Dream Of The Blue Turtles" faktisk er et godt album, men også fordi han fra første stund som soloartist og med stor selvsikkerhet definerte hvem og hva artisten Sting er. David Sylvian gjorde noe tilsvarende, dog langt mindre salgbart og med tilsvarende mindre suksess regnet i antall solgte eksemplarer, og det er med en slik målrettet metode fra første stund det er mulig for en markant musiker i et populært band å løsrive seg fra fortid og etablere en langvarig solokarriere.

I enkelte kretser er det noe nær en folkesport å kritisere Sting, enten for å være lammende kjedelig eller for å være frastøtende selvgod. Helst gjerne en kombinasjon av begge. Visst er artisten Sting tidvis begge nevnte deler, og kategoriseringen av ham som en musiker for folk for lengst passert den første ungdom er selvsagt helt korrekt. Sting har aldri, selv om hans vekt på jazz og små hint til verdensmusikk gjennom siste halvpart av 80-tallet kanskje ble oppfattet som en anelse vågale, brutt reelle grenser eller vært en direkte spennende plateartist. Innenfor det noe sedate feltet som benevnes 'voksenpop' har han imidlertid alltid tilhørt de relativt få artister som faktisk har en viss spenning å by på. Phil Collins, for å nevne én konkurrent på tilsvarende marked, representerer en grad av konformitet som Sting bare unntaksvis har prestert.

Som popmusikk av moden sort og i moderat tempo er "The Dream Of The Blue Turtles" et ypperlig album. For de mange av oss som ikke kan jazz i utstrakt grad, tilbyr det komposisjoner, arrangementer og strukturer som oppleves givende og ikke minst - litt - annerledes enn popmusikk generelt. Den opplevelsen betinger å høre forbi de etterhvert noe utslitte og utspilte singlekuttene, for bak disse ligger det mye flott musikk. "Nothing Like The Sun" (1987) rangeres av mange som Stings beste, men "The Dream Of The Blue Turtles" føles likevel som et langt viktigere og modigere album.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.