Etter bruddet med det rett så unike film noir rockbandet Wall Of Voodoo, tok Stan Ridgway med seg mange av bandets karakteristiske elementer og kokte sammen "The Big Heat". Stemmen - ingen synger med så utpreget bred amerikansk diksjon som Ridgway - er kun hans egen, men også bandets lydbilde bestående av rock, syntetisk pop, countrytwang og filmatiske stemninger blir videreført som en del av Ridgways uttrykk som soloartist. Dog er elementene av rock atskillig nedtonet, noe som gjør at "The Big Heat" utgjør langt mer poporientert musikk enn hva Wall Of Voodoo hadde for vane å lage. En integrert og uhyre virkningsfull del av "The Big Heat"s helhet er dessuten Ridgways evne til å skrive fascinerende og sterkt billedskapende tekster som på sitt beste kan oppfattes som kortfattede, poengterte noveller. Hans tekster beskriver som oftest livet på vrangsiden, et sted halvveis mellom fiksjon og virkelighet. Med et skjevt smil og et muntermelankolsk blikk tegner han skisser av den lille, og ikke alltid så vellykkede, mann og kvinne.

En sterkere åpning en tittelkuttets mystiske og samtidig lett tilgjengelige poptoner skal det godt la seg gjøre å lage. Selv om "The Big Heat"s pumpende synthbass og sveipende keyboards muligens ikke er helt representativ for albumet som helhet - det er tross alt låter her som er ikledd litt mindre umiddelbare arrangementer - , så introduserer den på usedvanlig heldig måte Ridgways balansegang mellom utsøkt fengende melodier og skrudde, originale stemningsbilder krydret med detaljer hentet fra klassisk spagettiwestern. Allerede fra spor nummer to - "Pick It Up (And Put In Your Pocket)" - gjør imidlertid Ridgway seg hakket vanskeligere; ett stakkato stykke låt med munnspill, fiolin og banjo som markante virkemidler i samspill med synth og ramlende rytmer. Det trenger muligens ett par runder for å sitte ordentlig, men det belønner med å fremstå som et av albumets aller beste spor når man først har blitt familiær med det.

Albumet veksler på mange måter mellom å være skamløst fengende og å fremvise litt mer utfordrende varianter av Ridgways musikk. "Vanskelig" blir det likevel aldri, for "The Big Heat" er gjennomgående melodiøst og byr først og fremst på popmusikk med en ekstra twist og en løs skrue her og der. Albumet inneholder en rekke solide eksempler på Ridgways talenter som låtskriver og evne til å variere det musikalske uttrykket; så som historien om taxisjåføren med kvinnelig bankraner i baksetet i gitardrevne, rockete "Drive She Said" eller slentrende, jazzvennlige "Walking Home Alone" om det å vandre alene hjem etter brudd med partneren. Eller hva med det tunge, triste blikket på stripperskene i "Can't Stop The Show", eller den skakke, rytmiske betraktningen over en dørselgers videreverdigheter i "Salesman". Det er selvsagt heller ikke mulig å komme forbi det sporet som for mange definerer Ridgway som artist - den nesten 8 minutter lange spøkelseshistorien som utgjør "Camouflage". Fortellingen om vietnamsoldaten som finner veien ut av jungelen og tilbake til basen ved hjelp av en død soldat ble en overraskende stor radiohit i Norge, og medførte at albumet noterte seg for pen plassering på albumlisten. I England gikk "Camouflage" helt til 4. plass på singlelisten, mens albumet derimot ikke markerte seg.

Ryktet fortalte i sin tid at folkene på plateselskapet i USA for en stakket periode omtalte Stan Ridgway som "Stan Norway" på grunn av all den postitive oppmerksomheten han mottok her hjemme. Nå ble Ridgway aldri noen norgesvenn i ordets verste forstand, men faktum er uansett at det befinner seg et stort antall eksemplarer av "The Big Heat" spredt rundt omkring i Norges land. Hvilket er veldig hyggelig så lenge "The Big Heat" etter min mening tilhører 80-tallets aller mest minneverdige album. For egen del så er det ikke mange album - uansett sjanger og epoke - som jeg har spilt mer enn akkurat dette, og etter utallige runder gjennom årene så makter det fortsatt å fascinere og glede meg.

Bonusmaterialet på denne utgaven er - i likhet med hva man finner på de fleste andre nyutgivelser - av blandet kvalitet. I forhold til min gamle vinylutgave er for øvrig også "Rio Greyhound" for ett bonuskutt å regne, en pen men noe anonym instrumental. Foruten brukbare liveversjoner av "Can't Stop The Show" og "Drive She Said" (begge tatt opp i Australia, 1987) er det "End Of The Line" hentet fra filmen "Terminus" som i utgangspunktet vekker mest interesse, et småtrivelig midt-tempo kutt i behagelig trav over prærien. "Stormy Side Of Town" (b-side fra 12" utgaven av "Camouflage") er imidlertid et bedre kutt - medrivende, erketypisk Ridgway fra hans mest fengende side. Inkluderingen av "Nadine" (opprinnelig en Chuck Berry komposisjon) er ellers ett stort spørsmål, da den var b-side på "I Wanna Be A Boss"-singelen fra 1991 og ergo ikke har noen relevant plass på dette albumet. Ellers fortjener I.R.S. en stor smekk på fingrene for ikke å ha tatt seg bryet med å trykke tekstene i coveret, fullstendig utilgivelig med tanke på hvor viktige de er for totalopplevelsen av albumet.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.