Mange band tilbringer sine første år i dunkle bakgater og fuktige kjellere, og noen ser endog ut til å trives der. Hvorvidt The Sisters Of Mercy trivdes så godt i skyggen skal være usagt, men de oppholdt seg utenfor den etablerte plateindustrien lengre enn svært mange andre. Det skulle ta flere år før bandet sikret seg en ordentlig platekontrakt, og i påvente av det gjorde de en rekke selvfinansierte utgivelser som i 1992 ble samlet på et album.

"Some Girls Wander By Mistake" inneholder samtlige spor som ble utgitt på singler og ep`er i perioden 1980 til og med 1983. Alle disse utgivelsene ble i sin tid trykket i et ganske beskjedent opplag, og ingen av sporene har heller dukket opp på senere studioalbum. Det innebærer at "Some Girls Wander By Mistake" er mye mer enn bare et vanlig samlealbum, og at det er helt essensielt for alle som ønsker et innblikk i bandet. Totalt favner dette albumet seks ulike utgivelser, fra debuten "The Damage Done" til "Temple Of Love" høsten 1983. Det betyr at "Some Girls Wander By Mistake" ikke er strengt kronologisk bygget, men sporene kommer dog samlet sett i forhold til hvilke utgivelser de opprinnelig tilhørte.

Albumet innledes således av "Alice EP" fra våren 1983, noe som er et smart trekk så lenge "Alice" ved siden av "Temple Of Love" er det tidlige The Sisters Of Mercy`s klart sterkeste kommersielle kort. "Alice" demonstrerer langt på vei bandets sound og visjon, og er et eksempel på hvor ekstremt suggerende deres musikk er når alt klaffer. Det er primitivt på grensen til det amatørmessige, et spinkelt lydbilde nesten uten produksjon, og en trommemaskin som tikker stødig men uten videre tyngde. Monotone gitar- og basslinjer broderer enkle melodier og riff, og overlater mye rom og ekko til Andrew Eldritch`s dype, ljomende vokal. Inntrykket er likevel at det lyder overraskende stort og atmosfærisk, det til tross for de enkle virkemidlene og det udiskutabelt nakne lydbildet.

Man kan nok mene at mange av de langsommere og delvis instrumentale stemningsmaleriene ikke alle er like sterke, og at The Sisters Of Mercy på disse ikke viser den store oppfinnsomheten. De nitten sporene kan i lengden oppfattes noe énstonige og vel tungsindige, deler av materialet bør helt klart avspilles i mindre porsjoner om gangen. Dessuten tror jeg de fleste vil være enige i at de tre sporene hentet fra debuten "The Damage Done" i beste fall fremstår sjarmerende, og har større historisk enn musikalsk interesse. Når det er sagt, og svakhetene er fremhevet, så skaper den hissende styrken til spor som "Alice", "Temple Of Love", "Burn", "Heartland", "Body Electric", "Adrenochrome" og "Anaconda" en begeistring som langt overskygger den likegyldigheten albumets mindre engasjerende kutt gir. På disse sporene beveger The Sisters Of Mercy seg inn på tidligere uhørt terreng og lykkes med å lage ny, dunkel, og medrivende rock som fortsatt fremstår som egenartet og annerledes. Foruten bandets egne komposisjoner befinner det seg to klare høydepunkter i coverlåtene "1969" (The Stooges) og "Gimme Shelter" (The Rolling Stones), hvorav særlig sistnevnte innehar hypnotisk kraft i sin messende og marsjerende fremdrift.

"Some Girls Wander By Mistake" står som en ypperlig dokumentasjon over The Sisters Of Mercy`s tilblivelse som band og gothikoner. Det låter tidvis uferdig og på sitt verste relativt begredelig, men det låter hele tiden unikt og på sitt beste laget de noe av den mest kraftfulle rocken i samtidens England. Selv om album som "Floodland" (1987) og "Vision Thing" (1990) muligens inneholder bedre låter og definitivt har en bedre produksjon, så mener jeg at "Some Girls Wander By Mistake" langt på vei er bandets mest spennende utgivelse.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.