Fra debutalbumet "Life In A Day" våren 1979 til og med utgivelsen av "New Gold Dream (81-82-83-84)" høsten 1982 holdt Simple Minds en usedvanlig høy produksjonsrate. Dersom man regner "Sons And Fascination" og "Sister Feelings Call" (begge 1981) som to uavhengige album, så lanserte bandet intet mindre enn seks fulle studioalbum i løpet av denne perioden. Disse seks albumene viser et band i hurtig og rastløs progresjon, og blir med ett unntak alle holdt som vellykkede skritt i utviklingen frem mot den store suksessen på midten av 80-tallet. Det ene unntaket heter "Real To Real Cacophony". Utgitt i november 1979 og kun syv måneder etter debutalbumet synes de fleste å enes om at det er et forhastet album som spriker i ulike retninger.

"Real To Real Cacophony" er et snapshot av Simple Minds tatt mellom det relativ enkle og new wave-pregede "Life In A Day" og det langt mer elektroniske "Empires And Dance" (1980). Det inneholder hint på ulike alternative retninger bandet kunne valgt å gå videre med, og er en noe schizofren miks av postpunk og elektroniske elementer som peker i retning av artrock. Med andre ord består "Real To Real Cacophony" av musikk som peker bakover såvel som fremover, med enkelte feilskjær og enkelte gullkorn i lasten.

Gullkornene er ikke så få som enkelte vil ha det til, albumet inkluderer minst fire spor som bør få blodet til å bruse for alle med velutviklet svakhet for bandet. "Factory", "Premonition", "Changeling" og "Calling Your Name" er alle sterke komposisjoner med hektende energi og smakfulle arrangementer. "Factory" er platens mest melodiøse og rett-frem låt, duvende og behagelig med et pompøst refreng i klokkeklang (?) som kunne funnet sin plass på svært mange av Simple Minds` album. Med "Premonition" gjør de en mer atmosfærisk låt som uten protester fra meg ville vært et naturlig tilskudd til "Sons And Fascination" / "Sister Feelings Call" - markant bass, svevende keyboards, stor lyd. Det beste sporet for min del kommer med "Changeling", det er rytmisk, luftig og kraftig på en og samme tid, og med en enorm, ekkoljomende vokal fra Kerr. "Changeling" er vel så dansbart og ekstatisk jublende som en "I Travel" eller en "Love Song". Det siste av albumet fire virkelig gode spor er "Calling Your Name", bygget rundt et sprettent synthtema som med blip og blop gjør "Calling Your Name" til en heldig fusjon mellom new wave og synthrock.

Mye av det øvrige materialet kvalifiserer mer til å være interessant enn direkte bra, men spesielt dårlig blir det heller aldri. Innledende "Reel To Real" er ganske besnærende, rytme, synthsound og melodi vekker sterke assosiasjoner til Kraftwerk og "Radio Activity" - låtens kalde men beroligende lydbilde kombinert med en sjeldent lavmælt Kerr understreker den forbindelsen. "Naked Eye", "Citizen (Dance Of Youth)" og "Carnival (Shelter In A Suitcase)" kommer imidlertid alle ut som halvferdige new wave låter med innslag av pussige tivolikeyboards og uten særlig retningssans. På disse tre sporene fremstår Simple Minds på alle måter som et uutviklet og halvveis forvirret band som ikke vet helt hvor de vil; forsåvidt likandes, men ikke som et band jeg ville investert kroner i.

Gjennom de fleste av sine album har Simple Minds gitt rom for instrumentaler, og de gjør veldig ofte solide, minneverdige instrumentaltemaer. "Real To Real Cacophony" inneholder tre forsøk, hvorav ingen kan sies å være spesielt heldige. "Film Theme" er seig, dempet og... vel, filmatisk, uten at den makter å gripe meg. "Veldt" er mer en stemning enn en ordentlig låt, og beveger seg ingen steder i all sin dysterhet. Den korte "Cacophony" - drøyt ett og ett halvt minutt - er den av instrumentalene som kommer best ut, et hakkete gitarriff i sakte fart parret med en dunkel keyboardstemning. Bare synd den varer så kort at atmosfæren aldri rekker å sette seg før den fader ut. Med avsluttende "Scar" tar albumet en tilsynelatende anonym exit, men dette er et spor som det er verdt å gi noen ekstra forsøk - hos meg har det vokst fra den totale likegyldighet til å bli et rett så stemningsmettet kutt.

"Real To Real Cacophony" regnes nok med rette som et av de minst sentrale albumene fra Simple Minds, men det forteller også en del om kvaliteten på deres aller beste utgivelser. Jeg føler at det har fått et vel ublidt rykte, og mener at det inneholder en rekke låter og fragmenter som bør vekke interesse hos alle som er mer enn middels familiære med bandet. Nykommere derimot gjør klokt i å starte andre steder, og heller vente med "Real To Real Cacophony" inntil titler som "Sons And Fascination / Sister Feelings Call" (1981), "New Gold Dream (81-82-83-84)" (1982), "Sparkle In The Rain" (1984) er vel fordøyde.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.