Våren 1985 fikk Simple Minds tilbud om å spille inn "Don`t You (Forget About Me)" i forbindelse med filmen "The Breakfast Club", og aksepterte under tvil tilbudet. Låten var skrevet av Keith Forsey (kjent fra produksjonsarbeid for bl.a. Billy Idol og The Psychedelic Furs), og var en type låt som Simple Minds i utgangspunktet mente var for kommersiell og lett til å passe dem. Resultatet innebar uansett en gedigen (om enn kortvarig) suksess i USA, hvor den ble nummer 1, og at Simple Minds gikk fra å være mellomstore til å bli direkte svære i Europa.

Nå er ikke "Don`t You (Forget About Me)" inkludert på "Once Upon A Time", men jeg nevner den fordi det med tanke på det materialet som "Once Upon A Time " inneholder fremstår som underlig at bandet mente "Don`t You (Forget About Me)" var en for enkel og åpenlys kommersiell låt. Utgitt bare et halvt år etter fremgangene til nevnte single står "Once Upon A Time" som et hemningsløst frieri til de store massene. "Once Upon A Time" er massiv, radiovennlig stadionpoprock rattet av to produsenter som befinner seg fjernt fra Simple Minds` musikalske røtter. De vekselsvis varme, vekselsvis kjølige keyboardlandskapene som tidligere hadde vært et kjennetegn for bandet er erstattet med piano og pompøse keyboardkaskader. Gitarsoundet er endret og fremstår i en mer tradisjonell rocktradisjon, og Kerr har langt på vei mistet kontrollen over stemmen - han hoier andpustent og overdrevent som en tilnærmet parodi på seg selv. Som om ikke all denne lyden i seg selv var nok, så er Robin Clark hyret inn som markant korist og andresanger. Robin Clark er uten tvil en dyktig sangerinne, men hennes soulfylte og energiske vokal føles som et fremmedelement i Simple Minds` musikk og medfører dessuten at lydbildet blir enda mer kompakt og ugjennomtrengelig.

Utviklingen i denne retningen var forsåvidt hørbar også på "Sparkle In The Rain" (84), men med "Once Upon A Time" tar Simple Minds skrittet fullt ut og fremstår med ett som en dinosaur uten særpreg eller finesse. Tilbake i 1985 tok jeg - som en rekke andre med forhold til bandets tidlige epoke - fullstendig avstand fra hele "Once Upon A Time" og følte en enorm skuffelse over at deres lekre lydbilde var ofret til fordel for hul, intetsigende stormannsgalskap. I ettertid og sett i forhold til hva bandet har produsert etter "Once Upon A Time", har jeg valgt å forholde meg til albumet på litt andre premisser. Den eneste måten jeg er i stand til å gi albumet en (nogenlunde) rettferdig vurdering på er ved å legge til side mitt forhold til det "gamle" Simple Minds og ta "Once Upon A Time" for hva det er - et tidstypisk, velprodusert poprock album.

Med det som utgangspunkt kommer nemlig ikke "Once Upon A Time" så dårlig ut, det tilbyr flere solide låter innen sin sjanger og er alt i alt en langt mer tilfredsstillende opplevelse enn samtidige album fra navn som Genesis og David Bowie. Første single fra albumet var "Alive And Kicking", og det er det eneste av sporene som jeg føler har et ordentlig slektskap med materialet fra "Sparkle In The Rain". Det innehar stor lyd og er delvis selvhøytidelig, men besitter samtidig et par millimetere av den kontrollerte elegansen som bandet tidligere var mestere på. Et flaggveivende og sloganvennlig refreng sikret også at det ble albumets mestselgende single.

Fire av albumets i alt åtte spor ble for øvrig utgitt som singler, de øvrige tre er "All The Things She Said", "Ghost Dancing" og "Sanctify Yourself". Alle disse har definitivt kvaliteter, selv om deres noe påtatte og anstrengt "rockete" arrangementer føles en anelse slitsomme. "Ghost Dancing" utmerker seg med en gitarlyd og et riff som The Edge strengt tatt burde krevd royalties for, og er også det av albumets kutt som mest eksplisitt demonstrerer Simple Minds` nye image som et politisk engasjert band. "All The Things She Said" løftes av et fint gitarriff og ikke minst gode vers, men refrenget klarer ikke helt å matche resten av låten. Av alle sporene setter jeg nok størst pris på "Oh Jungleland", her fungerer deres insisterende forsøk på å være et rockband bra og de skaper et mektig og troverdig driv uten å drukne låten i altfor mye lyd.

På tittelkuttet såvel som "Wish You Were Here" og "Come A Long Way" sniker derimot anonymiteten seg vel langt frem. Det er sanger som mangler det lille ekstra ved seg, men som trolig kunne blitt hevet med litt mer nennsom produksjon og større sans for antydningens kunst.

"Once Upon A Time" er i og for seg ikke et dårlig album, men jeg har - som vel er lett å tyde - vanskeligheter for å forholde meg til det som et betydelig stykke musikk. På den andre side er det mange som setter stor pris på det, og på bakgrunn av ulike preferanser så har jeg ingen vansker med å forstå hvorfor. Samtidig er det vanskelig å stikke under en stol at det er nettopp "Once Upon A Time" som står ansvarlig for at mange i ettertid har et dårlig inntrykk av Simple Minds. Det er på alle måter et veldig midt-på-80-tallet-album, og min unnskyldning på vegne av Simple Minds er at de langt fra var de eneste av sine samtidige som leverte album under pari i denne perioden. Paradokset er selvsagt at det i kraft av å være deres mestselgende plate er å regne som et viktig album - uavhengig av allverdens kvalitetsvurderinger - , og derfor ikke kan ignoreres av noen som mener å ha en viss interesse for bandet.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.