"Nocturne" stammer opprinnelig fra året 1983, da i form av et dobbeltalbum og som VHS-utgivelse. Den gang mottatt ikke helt uten kritiske røster, som så sitt snitt til å hevde at Siouxsie And The Banshees med utgivelsen forlot sin siste rest av punktroverdighet og beveget seg inn i selvforherligelse. Det doble livealbumet var et format forkastet og foraktet av punks og postpunks, et format tilhørende 70-tallets selvgode mastodonter. At konsertopptak utgitt på VHS kostet en aldri så liten formue i innkjøp og fortsatt var forbeholdt de få, gjorde neppe saken bedre.

Det faktum at innspillingen fant sted i pompøst ærverdige Royal Albert Hall, understreket ytterligere at Siouxsie And The Banshees i 1983 hadde klatret mange karrieretrinn siden den spede start. Det er i sannhet lang vei fra bandets kaotiske og halvt improviserte debutkonsert på The 100 Club, til det profesjonelle band som ganske nøyaktig syv år senere inntok Royal Albert Hall. Siouxsie And The Banshees var nok svært bevisste disse fakta selv, og det hviler noe kledelig dramatisk og selvironisk over at konserten innledes av et utdrag fra Stravinskys "The Rite Of Spring" til bilder av misfits og Siouxsie-kopier som myldrer inn i et lokale tradisjonelt forbundet med en mer avdempet stil.

Royal Albert Hall er dog en passende ramme for et liveopptak av Siouxsie And The Banshees; for sin eleganse og storslagenhet til tross så er det et intimt lokale som bringer band og publikum tett sammen. Ikke et ord fra band til publikum ytres gjennom de opptakene som utgjør "Nocturne", heller ikke gjør band noe forsøk på fysisk kontakt med tilskuere. Nærheten og kommunikasjonen foregår gjennom musikken, og forsterkes av den korte fysiske avstand mellom scene og sal.

"Nocturne" vektlegger albumene "Juju" (1981) og "A Kiss In The Dreamhouse" (1982) i størst monn, men henter også inn kutt helt tilbake fra debutalbumet "The Scream" (1978). I albumformat samles seksten spor, mens den visuelle konserten kun - dette i likhet med den opprinnelige VHS-versjonen - gir rom for tolv. Litt skuffende men mest undrende; for har det seg slik at de fire fraværende titlene ikke eksisterer i filmform? Om så ikke er tilfellet, og det faktisk skulle vise seg at de eksisterer i akseptabel stand, er det et mysterium hvorfor de ikke er inkludert denne gang.

De tolv som er og den timen de varer, er imidlertid god nok grunn til å gi "Nocturne" en titt. Med opptakene fordelt over to dager - 30. september og 01. oktober 1983 - sitter ikke konserten som en sammenhengende liveopplevelse (visuelt understreket av at Siouxsie og band er ikledd ulike gevanter fra det ene kutt til det neste); men intensiteten er tilstede gjennom hele timen. Siouxsies ganske så fabelaktige stemme og fascinerende fremtoning midt mellom gothdronning og fugleskremsel, er scenens selvsagte midtpunkt. Hennes underlige dans og sprett er en fengslende og sjarmerende motsats til den myndige kontroll stemmen og øynene utstråler. Severin, Smith og Budgie er mest som tilbaketrukne skygger, konsentrerte om sitt og uten antydninger til ønske om eller behov for å innta hovedroller.

Siouxsie And The Banshees sound er så rikt og rytmisk at det på plate ofte oppleves som om de er flere enn fire og at keyboards spiller en viktig rolle. Gjenskapt live fremstår det som imponerende hvor mye lyd de lager; Budgies energiske tromming, Severins vibrerende bass og Smiths skimrende gitarer er alt som er foruten Siouxsies kraftfulle vokal. Smith gjør ikke uventet en strålende jobb, den ultimate vikar i The Banshees som han er, men personlig ville jeg gledet meg ekstra over å høre og se John McGeoch i en slik setting som "Nocturne" tilbyr. Ikke bare for omgivelsenes og begivenhetens del, mest fordi "Nocturne" er Siouxsie And The Banshees avbildet på deres musikalske topp og McGeoch var den mann som sirklet gitarene på "Juju" (1981) og "A Kiss In The Dreamhouse" (1982).

Uansett hvem og hvordan eller mulige mangler, denne restaurerte utgaven av "Nocturne" er gild og gull for enhver som verdsetter Siouxsie And The Banshees. Som bonus medfølger først og fremst "Play At Home", en absurd tv-spesial for Channel 4 som viser bandet i scener fra "Alice In Wonderland" sammensveiset av musikk fra The Banshees, The Creatures og The Glove. "Play At Home" er en kuriositet som nok helst gleder heltids-banshees; vi andre setter trolig større pris på å få med videoen til "Dear Prudence" samt to fine liveopptak fra The Old Grey Whistle Test høsten 1982.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.