"Empires And Dance" vurderes repetivt til å være Simple Minds' første dykk i elektronisk klubbland, hvilket er noe underlig for et album som strengt tatt inneholder kun ett eksempel på genuin kommersiell kraft. Deres tredje studioalbum er på ingen måte den eskalerende strobebomben som startpunktet "I Travel" synes å indikere. Tydelig elektronisk og tydelig underveis er dog Simple Minds, men på dette tidspunkt er det fortsatt slik at Simple Minds' alternative fremtid som kultband er en vel så stor sannsynlighet som deres alternative fremtid som megaband.

Som plate er "Empires And Dance" klart todelt, mellom en homogen, forholdsvis ukomplisert, side a, og en ustabil, tildels krevende, side b. De fire sporene som utgjør blad én danner det felt som kan rettferdiggjøre termen klubb, dog er det bare virvlende "I Travel" som virkelig rykker mot det hemningsløst dansbare. De øvrige tre er majestetiske glideflukter, fra drama og patos i "Today I Died Again", via stampende og jublende "Celebrate" til det hypnotisk gyngende groove som fører "This Fear Of Gods". Det er et overbevisende sterkt felt, en av Simple Minds' fineste kvartetter og straks håndgripelig for alle med et minimumforhold til bandets katalog.

Fra og med "Capital City" splittes albumet i ulike retninger, hvorav ingen - med forsiktig unntak for funkheftige "Thirty Frames A Second" - bærer mange fellestrekk med første kvartett. Herfra rygger Simple Minds tilbake i retning av "Real To Real Cacophony" (1979), og rykker og napper i toner og rytmer fra vrangere vinkler. I all hovedsak seks givende kutt, dog seks kutt uten samlet fokus. Der side a utvilsomt er en strukturert planlagt albumside, er side b mer som en testlab eller et reservoar for og av uttrykk som allerede her egentlig tilhører bandets fortid. Aller tydeligst er dette på "Capital City", hvis struktur og keyboardsound har langt mer felles med debutalbumet "Life In A Day" (1979) enn noe av det øvrige materialet på "Empires And Dance".

Best under andre halvpart, foruten "Thirty Frames A Second", er "Constantinople Line" og "Room", førstnevnte et ypperlig ekko av Magazine hvor Kerr endog fraserer som Howard Devoto. "Room" er albumets uslipte juvel, en stigende lydskulptur, en storslagen melodi, ett vidunderlig tilløp som kappes etter 149 sekunder og aldri når endelig crescendo og utløsning. "Twist / Run / Repulsion" skal nevnes i egenskap av å være Simple Minds' mest atypiske låt, et spor det ganske enkelt ikke er mulig å tilskrive Simple Minds med mindre man faktisk vet så. En hastig stakkato jazzinfluens brutt av rytmiske snutter fra den transeuropeiske ekspress, fransk kvinnevokal og en bablende Kerr iblandet. Fin som flipp, men neppe noens favoritt.

"Empires And Dance" er bandets tredje uferdige forsøk av tre mulige, i motsetning til mange andre bands uferdige album innehar imidlertid Simple Minds' forsøk mer spenning og større andel gull enn hva de fleste presterer gjennom en hel karriere. "Empires And Dance" er bandets beste inntil da, et allsidig, aldri kjedsommelig, stykke musikk som understreker deres posisjon som et av rockens mest spennende navn ved innledningen av det nye tiåret.

Som best fungerer "Empires And Dance" når det høres i sammenheng med bandets øvrige produksjon i årene 1979 til 1982. Først da er det mulig å plassere albumets tildels sprikende fundament som en ramme for Simple Minds' søkende sjel i disse årene. Deretter, etter å ha hørt alle disse albumene, er det lov til å gråte over at dette bandet kunne finne på å ende opp med det hule drønnet som er "Once Upon A Time" (1985).

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.