Med "Forbudte Følelser" (1988) slo Raga Rockers gjennom til et nytt og større publikum. Fra å være et band stort sett forbeholdt rockere i hovedstaden og omegn, ble Raga Rockers et populært navn blant store deler av studentmassene land og strand rundt. Sammen med band som DumDum Boys, Jokke & Valentinerne og deLillos, definerte Michael Krohn og kompani norskspråklig rock på tampen av 80-tallet.

"Blaff" står som en naturlig forlengelse av "Forbudte Følelser", kanskje en anelse mer lett på tå enn forgjengeren, men alt i alt bygget på de eksakt samme grepene som "Forbudte Følelser" og platene før der igjen. Hvilket vil si seig og ganske tung rock basert på arven etter The Stooges kombinert med kjapp, hyperfengende powerpop / punkpop.

Krohn har som låtskriver og tekstforfatter alltid luktet en god poplåt på milevis avstand, og "Blaff" er trolig det av bandets album som inneholder flest prov på mannens sans for de enkle men effektive popløsningene. De mest ekstreme utslagene på albumet kommer i form av "Sukker" og "Fritt Liv", som begge er såvidt lettfattelige at de kunne vært skrevet av masseproduserende låtskriverteam vi helst ikke liker å nevne ved navn. Innenfor Raga`s rifframmer fungerer de imidlertid utmerket, og ikke minst er "Fritt Liv" i kraft av sin optimistiske hyllest til det bekymringsløse bohemlivet en kvalifisert godlåt. Det var i sin tid en anmelder - uten at jeg husker navn - som endog mente at "Fritt Liv" hørtes ut som en sang av Kim Larsen; men en slik sammenligning tror jeg faktisk ikke Krohn tar som noen fornærmelse. På mitt originale vinylalbum var for øvrig ikke nevnte spor inkludert på selve albumet, men fulgte med som en vedlagt single. Kjappere og mer brutale poputbrudd kommer i form av "Rock 'n Roll" og "2. Kl. Mennesker", fort-fort punk 'n pop med "Rock 'n Roll" i front som en av tidenes beste lovprisninger av rockens seksuelle og helsebringende aspekter.

Til tross for Raga Rockers solide egenskaper som popsmeder, så har jeg alltid hatt en forkjærlighet for bandets tyngre og seigere materiale. Når bandet riffer kontant og kontrollert i cruisetempo kommer Krohns lett arrogante og nonchalante vokal - han er fortsatt å regne som landets kanskje tøffeste vokalist - aller best til sin rett. Innledende "Lysere Tider" med buldrende bass og tung fremdrift er for meg en av de låtene hvor Raga Rockers og Krohn er på sitt uforlignelig beste - nesten truende men med et skjevt, ironisk glis. På "Blaff" og "Tid" hentes de mer ettertenksomme og melankolske momentene frem. Tittelsporet tilhører Krohns beste beskrivelser av det bedøvende A4-livet - et av de temaene Krohn stadig vender tilbake til i sine tekster - som du, jeg, og de fleste andre lever.

Foruten allerede nevnte spor er det umulig å komme utenom gyngende, seksuelle "Invitasjon" - og jeg klarer ikke å høre låten uten å se Krohns smilende ansikt og hode som nikker takten i konsertsammenheng. Ellers må både "Det Skjulte Kamera" og "Best Å Være Streit" fremheves blant platens aller beste spor. Førstnevnte svirrer melodiøst rundt med dyp bass og innslag av et overjordisk kvinnekor, en paranoid låt hvor storebror eller gud ser deg. Slemme "Best Å Være Streit" er The Stooges opp av dage, fuzz og faenskap med klar melding: Ikke vær trygg på naboen din, naboer er skumle mennesker.

Raga Rockers tilhører nok de bandene som aldri har laget det helt perfekte albumet, og derfor er det også slik at folk gjerne har forskjellige albumfavoritter av bandet. For egen del så holder jeg av gammel vane "Forbudte Følelser" og "Maskiner I Nirvana" som personlige favoritter, men det er vel så mye basert på tids- og opplevelsesmessige preferanser som det rent musikalske. I retroperspektiv så fremstår "Blaff" som et album uten et eneste overflødig spor, og er totalt sett den kanskje mest gjennomførte av Raga Rockers' plater. Kjøp uansett hva folk sier "Blaff", du, for det introduserer Raga Rockers like godt som noen av deres andre album fra 80-tallet kan gjøre.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.