'Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash'. Tittelen på The Replacements' første langspiller er herlig pubertal og en slående illustrasjon til fire punks som på det tidspunkt kavet og sjanglet rundt seg selv og hverandre i iver over fort-fort hardcore. I likhet med Hüsker Dü var imidlertid ikke The Replacements hardcore sånn på ramme alvor, til det å være bar de for mye rock, rufs og skrammel i seg.

Assistert av Minneapolis' lokale Twin/Tone Records (som også huset senere størrelser som Babes In Toyland, The Jayhawks og Soul Asylum), kapret The Replacements en liten men hengiven tilhengerskare samt et flertall rockspaltisters evige beundring. Hvilket for noen sikkert kan synes merkelig, da det med overflatisk hørsel vil være lett å forveksle The Replacements med et helt ordinært bakgårdsband preget av større vilje enn evne.

Objektivt sett og hørt skal det da også vanskelig gjøres å fremheve The Replacements som tidenes beste band, selv den mest halstarrige tilhenger vil ikke benekte bandets rykte som ujevnt, planløst eller tilfeldig. Men nettopp der, som håpløse den ene kvelden for neste kveld å være fantastiske, ligger The Replacements' sjel, hjerte og appell. Upretensiøst, useriøst; The Replacements hadde aldri noen slagplan om å lage klassiske album. Seriøsiteten i det useriøse skal dog ingen betvile, for den er bunn ærlig og uten hensyn til hva andre måtte tenke eller mene. De utstråler dette diffuse, men for den som forstår likefullt helt konkrete, begrepet 'rock' i dypeste forstand. Enten griper man dette, eller så rett og slett begriper man det bare ikke.

"Let It Be" er bandets første virkelig modne album, modne i den forstand at Paul Westerberg (som skrev brorparten av materialet) nå laget sanger hvis hovedformål ikke alltid var å harves over kjappest mulig. Heller ustruktert er det imidlertid fortsatt, for punk, metal, rock, roots og pop smeller inn og ut i en salig røre. Tilsvarende er tekst og stemning i konstant sving mellom reflekterende alvor og kvisete bajaserier. "Let It Be" er så definitivt ingen nitidig planlagt helhet, men dét til tross klamrer det seg sammen som et album. Dynamisk, forsiktig sagt. For den som ikke skvetter i overdreven grad ved tanken på brautende punkrock, piano og ballade, cover av Kiss, honky tonk og skimrende pop i én og samme pakke på drøye tredve minutter; vil "Let It Be" være en fornøyelig heisatur.

The Replacements og "Let It Be" er vital undergrunn fra tiden før 'alternativ rock' ble et slags sjangerbegrep i seg selv. Solid festet i sin tid men samstundes tidløs i attityde og tilnærming, som et uttrykk for rotløs, lett forvirret ungdom uten intensjoner om å forandre verden og uten selv å vite at de underveis skaper gull. Et heldig uhell, var og er hva The Replacements er. Årets bolk med oppgraderte versjoner bør være en fin anledning til å bøte på eventuelle hull, det er bare å pile ned til nærmeste platepusher prompte (og glem for all del ikke å ta med søpla på veien ut).

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.