"Rattle And Hum" fremstår først og fremst som en souvenir for fansen, en bastard av et album som blander gamle livefavoritter og coverlåter med nye studioinnspillinger og krydrer det hele med innklippede dialoger, lydkutt og intervjusekvenser. En slik pakke er selvsagt snadder for enhver dedikert tilhenger av hvilket som helst band, men for den tilfeldige lytter vil det trolig bare fortone seg rotete og lite interessant.

Å kun avfeie albumet som en utgivelse utelukkende rettet mot fansen blir likevel for enkel da kvaliteten på opptil flere av de nye sporene for det første (nesten) matcher og deretter innholdsmessig blir en naturlig forlengelse av "The Joshua Tree" (1987). "Van Diemen`s Land", "Desire", "Angel Of Harlem" og "Heartland" er - om enn ikke essensielle - så så absolutt respektable låter i U2s etterhvert fyldige backlog.

For øvrig er det spennende å høre disse til tider oppblåste og selvhøytidelige irene søke seg tilbake til rockens røtter og mytenes Amerika. Mange rynket selvsagt på nesen over at U2 våget seg til å musisere med navn som Bob Dylan, B.B. King og endog langt på vei å adoptere for lengst avdøde Hendrix ved to ulike anledninger på albumet. Men på "Rattle And Hum" som på det meste annet bandet har foretatt seg, så fremstår Bono & co. til syvende og sist likevel som ærlige og oppriktige.

Er man relativt ukjent med bandet - nye generasjoner kommer til hver eneste dag - og akter å samle U2`s utgivelser fra scratch så er imidlertid ikke dette albumet å starte samlingen med. "War" (1983), "The Joshua Tree" (1987), "Acthung, Baby!" (1991) samt en personlig favoritt i "October" (1981) er de titlene som er av absolutt nødvendighet - og så kan "Rattle And Hum" heller føyes til ved en senere anledning.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.