The Police ankom 80-tallet som en av de klare kommersielle vinnerne blant de mange nye band som kjempet om oppmerksomhet på slutten av 70-tallet. Tredjealbumet "Zenyatta Mondatta" tok dem enda noen skritt mot den ypperste topp, og bekreftet et endelig gjennombrudd også i USA.

Ved utgivelse ble "Zenyatta Mondatta" av kritikere mottatt langt kjøligere enn "Outlands D´Amour" (1978) og "Reggatta de Blanc" (1979), og også bandet virket noe misfornøyd med resultatet. Albumet ble til på kort tid og i all hast, presset frem av selskap og tilvirket i en pause mellom det hektiske turnéprogrammet The Police hadde i disse årene. Med tid og år passert, peker imidlertid "Zenyatta Mondatta" seg ut som ett av de beste album The Police laget; rikere og modnere enn de to første og med sterkere materiale enn det kommende "Ghost In The Machine" (1981).

Som alltid er det Stings dominerende, i antall såvel som kvalitet, låtbidrag som hever The Police og "Zenyatta Mondatta". Foruten å vise klare tegn til utvikling i retning mer komplekse låstrukturer, gjør Sting på dette albumet for første gang konkret politiske tekster. "Zenyatta Mondatta" fikk på sett og vis The Police til å fremstå som et mer 'betydningsfullt' band, et band med langt flere strenger å spille på enn hva deres første par år antydet. Slike justeringer skaper alltid en viss misnøye hos noen, men for The Police medførte det først og sist et bredere publikum.

"Don't Stand So Close To Me" og "De Do Do Do, De Da Da Da" var platens propeller, begge store singlehits og førstnevnte gikk helt til topps i England. Begge er de det velkjente The Police som allerede var etablert som et solid singleband, og "Don't Stand So Close To Me" er utvilsomt tilhørende bandets mest minneverdige enkeltspor. Den lett flaue - noe som nok mest skyldes det irriterende refrenget - "De Do Do Do, De Da Da Da" er en mer enten / eller smak, her i huset skippes den fort og ubarmhjertig over. Som mest engasjerende er "Zenyatta Mondatta" der låtene flytter seg noe fra den koblingen mellom rock og reggae som var bandets fremste kjennetegn. Så som "Driven To Tears" hvor komp bærer en mild smak av noe nær jazz, den duvende "When The World Is Running Down, You Make The Best Of What's Still Around" som gir et ekko av amerikansk vestkyst, medrivende og messende "Voices Inside My Head" (nær ur-Madchester, når sant skal sies) og ikke minst den spøkelsesaktige dubvarianten "Shadows In The Rain".

Alle nevnte er komposisjoner begått av Sting, og Copelands og Summers innspill gir som sedvane er inntrykk av å ha blitt kompromisset inn for å gi et skinn av demokratisk låtskriving. Av Copelands to er rett nok "Bombs Away" en hederlig fengende sak i The Polices ånd, mens instrumentalen "The Other Way Of Stopping" gir lite og setter et utilfredsstillende punktum for albumet. Summers éne - "Behind My Camel", også det en instrumental - er kort, intetsigende og passer i det hele dårlig inn sammen med resten av materialet. Om Copelands og Summers spor trekker ned helhetsinntrykket, skal det likevel ikke herske noen tvil om at The Police aldri hadde blitt hva de ble uten disses egenskaper som musikere. Bandet var aldri en enhet som låtskrivere, men det musikalske uttrykket ble til som følge av en kompakt trio i samspill.

La derfor de svakere titlene ligge, for om man teller over blir status at 3/4 av "Zenyatta Mondatta" er The Police av fengslende art. Når The Police legger ut på turné i 2007 og kanskje kommer til din hjemby, bør "Zenyatta Mondatta" være en obligatorisk del av dine forberedelser. For det forklarer i langt bedre grad enn bandets singlesamlere hvor gode denne trioen faktisk var.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.