Sting (eg. navn Gordon Matthew Sumner) var opprinnelig utdannet som lærer i engelsk og musikk, og hadde spilt i en rekke lokale band på første halvdel av 70-tallet. Vel på plass i London ble Henry Padovani rekruttert som gitarist, og bandet begynte å spille rundt på mindre steder i London. På denne tiden var det Copeland som skrev det meste av låtmaterialet, og platedebuten kom med singelen "Fall Out" i mai 1977. Singelen ble utgitt av det lille, uavhengige selskapet Illegal og vakte ingen oppmerksomhet i musikkmiljøet (den ble dog nyutgitt i desember 1979 og ble da #47 på singlelisten i England).

Copeland og Sting var begge erfarne og dyktige musikere, noe som ikke var tilfellet med nybegynneren Padovani. Gitaristens manglende ferdigheter ble raskt en hindring og kilde til irritasjon for de to andre, den naturlige konsekvensen ble at Padovani forlot The Police i august 1977 og startet opp sitt eget Flying Padovani Brothers. En ny gitarist ble funnet i Andy Summers (eg. navn Andrew Somer), som på det tidspunktet spilte i et band ved navn Strontium 90. Andy Summers var klassisk utdannet gitarist og nettopp den erfarne og dyktige musikeren som The Police søkte. Med fortid fra sammenhenger som The New Animals, Soft Machine, Kevin Coyne Band i tillegg til turnéjobber for familievennlige artister som Neil Sedaka og David Essex hadde han en lang og variert cv bak seg.

Den nye besetningen debuterte i Birmingham den 18. august 1977, og ble ikke umiddelbart tatt imot med åpne armer. Medlemmenes bakgrunn og alder (Sting og Copeland hadde passert 25 år, og den ti år eldre Summers var å regne som godt voksen) gjorde at både publikum såvel som musikkpresse betvilte bandets motiver som new wave band. Med en dyktig gitarist ombord følte Sting mer for å bidra med egne låter, og i løpet av kort tid ble han bandets viktigste komponist. En av de første låtene han skrev for The Police var "Roxanne", en låt som overbeviste Stewarts storebror Miles om å satse på bandet. Miles Copeland hadde vært manager for Curved Air og hadde gode kontakter innenfor bransjen, noe som nå kom The Police til nytte. Han lånte bandet penger til å starte innspillingen av debutalbumet, og tok med seg "Roxanne" til plateselskapet A&M. "Roxanne" ble utgitt i april 1978 og ble ingen hit (ved nyutgivelsen våren 1979 ble den imidlertid nummer 12), men medførte om ikke annet mange godord fra musikkpressen. The Police hadde nå utviklet en enkel, men særpreget fusjon av rock og reggae, dyktig gjennomført og med klare kommersielle muligheter. "Can't Stand Losing You" ble en mindre hit (#42) høsten 1978, og i oktober samme år lanserte A&M debutalbumet "Outlands D´Amour".

Miles Copelands innsats for bandet i deres tidlige periode var av uvurderlig verdi, hans aller smarteste trekk var å ta The Police over til USA på turné. Fullstendig ukjente og uten distribusjonsavtale gjennomførte bandet en måneds lang turné på østkysten av USA. Ved hjelp av en varebil og en kombinert roadie/lydmann som støtte spilte de rundt på små klubber og vekket interesse hos publikum såvel som bransje. "Roxanne" ble plukket opp av radiostasjonene, og vinteren 1979 befant nevnte låt seg som nummer 32 på den amerikanske singlelisten. "Outlands D´Amour" fulgte opp med en 23. plass på albumlistene senere samme vinter, resultatet av lavbudsjettsatsningen i USA medførte med andre ord at bandet slo gjennom der før de fikk sitt gjennombrudd i hjemlandet. Det grunnlaget som The Police la med turnéen innebar også at de gjennom resten av sin karriere hadde et solid marked i USA.

"Reggatta de Blanc" - som i likhet med debutalbumet ble innspilt på et heller beskjedent budsjett - ble utgitt høsten 1979 og resulterte i bandets første nummer 1. album i England (alle deres senere studioalbum oppnådde førsteplass i hjemlandet). Begge singlene fra "Regatta De Blanc" - "Message In A Bottle" og "Walking On The Moon" - gikk også til topps i England, og med ett var The Police blitt stjerner med et bredt nedslagsfelt. For det første var musikken riktig i forhold til sin tid og medførte aksept i new wave miljøet, for det andre ble de som intelligente og dyktige musikere verdsatt også av musikkpressen, og for det tredje resulterte deres blonde image i at de ble pin ups for tenåringsmarkedet. Ingen dårlig prestasjon av et band bestående av tre halvgamle flinkismusikere.

Til tross for den travle aktiviteten til The Police rakk alle tre å markere seg i andre sammenhenger. Copeland ga ut flere singler under navnet Klark Kent og begynte så smått å sysle med filmmusikk. Sting jobbet som skuespiller, mest kjent for rollen som Ace Face i "Quadrophenia" (1979) samt innsatsen i "Brimstone And Treacle" (1981), mens Andy Summers samarbeidet med Robert Fripp (King Crimson) på albumet "I Advance Masked" (1982) og presenterte egne fotografier i boken "Throb" (1983).

"Zenyatta Mondatta" (1980) og "Ghost In The Machine" (1981) forsterket bandets popularitet i årene som kom, og i 1982 tok bandet et hvileår fra hverandre etter lange og slitsomme turnéer verden rundt de foregående årene. Da de vendte tilbake våren 1983 skulle de komme til å overgå all tidligere suksess. Singelen "Every Breath You Take" og albumet "Synchronicity" ble globale storselgere og bragte The Police opp i klassen for megastjerner, fullt ut fortjent da "Synchronicity" står som deres beste og mest gjennomførte album. The Police la ut på en omfattende verdensturné for å promotere "Synchronicity", og kunngjorde ved slutten av denne at 1984 trolig ville bli et nytt hvileår. "Synchronicity" ble imidlertid det siste albumet fra The Police, i 1986 annonserte bandet at de var oppløst. The Police har kommet sammen kun én gang etter oppløsningen, i 1992 da de spilte i bryllupet til Sting.

At The Police etter en relativt kort og svært hektisk karriere gikk i oppløsning, overrasket de færreste. Det var en velkjent sak at Copeland og Summers etterhvert følte deres egne komposisjoner fikk for liten plass i The Police og at Sting ble for dominerende. For alle som så og hørte bandet utenfra hersket det imidlertid ingen tvil om at det var Sting som leverte de låtene som bragte bandet suksess. De respektive solokarrierene i etterkant understreker med all tydelighet hvor ulike de tre var som musikere.

Sting etablerte seg raskt som en av tidenes mest populære og profilerte soloartister ved hjelp av album som "The Dream Of The Blue Turtles" (1985) og "Nothing Like The Sun" (1987), samt som en markant talsmann for en rekke veldedige formål. Stewart Copeland har jobbet mye med filmmusikk i tiden etter The Police. Hans første store jobb i den forbindelse var soundtracket til Francis Ford Coppolas "Rumblefish" (1983), senere jobbet han med Oliver Stone på filmer som "Wall Street" (1987) og "Talk Radio" (1988). Han er dessuten medlem i bandet Animal Logic. Andy Summers har på sin kant gjort en rekke soloalbum bestående av musikk i grenselandet mellom samtidsmusikk og jazz.

Den 11. februar 2007, etter en tids rykteflom, stod The Police igjen sammen på scene. Begivenheten fant sted under The Grammy Awards i Los Angeles, USA. Straks etter ble det bekreftet at The Police skulle ut på verdensturné i 2007 for å markere at det var tredve år siden bandet ble dannet. Planer for nytt album i den anledning er fortsatt uvisst.

søk etter 'the police' i ultrapop: