Et kjapt riss av bakgrunnen for "Horny As Hell" er som følger: The Fuzztones stakk på turné i 2007 med ønske om å gi låtmaterialet en noe annen vri. Assistert av blåsere og korister ble dette så godt mottatt av publikum at bandet valgte å gå i studio for å overføre trikset også til album.

Denne mutasjonen av The Fuzztones har vi altså hørt live, spørsmålet blir så om det fungerer like godt på studioalbum. Jo, det sitter as hell og vel forbi. Blåserekke, kordamer og bandets karakteristiske Farfisa erstattet av det kraftigere Hammond C3, spruter større tyngde, mer fylde, soul og funky tilsnitt inn i gamle favoritter. Det uten å miste verken The Fuzztones' eller låtenes opprinnelige sjel, ommøbleringene raserer intet men bare tilfører materialet en dose nytt blod.

Noen helt ferske titler kapsler "Horny As Hell" også, jevnt over av overbevisende schwung, hvem av ikke minst versjonen av The Pretty Things' "Alexander" er storveise saker. I all hovedsak dreier det seg dog om utvalgte vinnere i ny dress, "Bad News Travels Fast", "Girl, You Captivate Me", "Third Times The Charm", "I Never Knew", "Ward 81", "She's Wicked" og flere med kommer ut i alldeles fabuløse versjoner. På mange måter gir disse utgavene den samme opplevelse som første gang man hørte låtene, og med det er mye gjort med tanke på regler for vellykket rekonstruksjon.

Sleng på et omslag like vulgærlekkert som er å vente fra den kanten, og "Horny As Hell" blir fett som fytti ganger trippel-F. Et desidert må ha for enhver med fot for The Fuzztones.

Garden Of My Mind / Bad News Travels Fast / Brand New Man / Girl, You Captivate Me / Third Time's The Charm / Be Forewarned / Cheyenne Rider / 99th Floor / Alexander / Black Lightning Light / I Never Knew / Yeah Babe / Highway 69 / Johnson In A Headlock / Ward 81 / Blood From A Stone / She's Wicked

Manchester vs. Liverpool. Denne gang uten ball, denne gang en musikalsk duell mellom to betydningsfulle byer i den betydningsfulle epoke 1976 til 1984. Ingen duell for å avsløre kvalitative sprik, hensikten er heller å illustrere to byer, to innfallsvinkler, ulikhetene i sound så vel som i ideologi og holdninger.

Hvorvidt dette er et godt konsept for et samlealbum vil det sikkert regjere uenighet om, men dette er hva som er "North By North West - So Near And Yet So Far" sin misjon. Like stor, større, uenighet vil det være om i hvor stor grad Paul Morley - som er mannen bak - lykkes i å synliggjøre forskjellene mellom Manchester og Liverpool; dog vil de aller fleste erkjenne at det var (og fortsatt er) forskjeller. Hvilket også ville blitt resultat om Bergen og Trondheim skulle utsettes for et tilsvarende album.

Snobber vil påpeke at store deler av materialet består av gjengangere fra utallige kompilasjoner, noe som er helt sant men samtidig nødvendig for å kunne gi et balansert bilde av perioden. Derfor ingen kritikk av artistutvalget, men det er noe snodig at ett par band er tilgodesett med to kutt hver. Fjorten unike band / artister pr. cd burde i denne sammenheng ikke by på harde utfordringer. De avsluttende "How Soon Is Now?" og "Relax" er dessuten noe kunstige vedheng, de virker være inkludert mest som en rungende demonstrasjon av ulikhetene. I det hele hadde "North By North West - So Near And Yet So Far" tjent på å runde av ett par år før 1984.

Morleys særs ordrike vedlegg - atten tettskrevne sider - er et helt essensielt bidrag til albumet. Uten det ville "North By North West - So Near And Yet So Far" falt farlig nær et helt vanlig og veldig mange andre samlealbum. For oss som har hørt de fleste av sporene hyppigere enn hva vi strengt tatt husker, er derfor Morleys historie- og faktaskriving utgivelsens beste stikk. For den som er på fremmed mark, vil musikken i seg selv være mer enn god nok grunn.

cd #1: Buzzcocks : Boredom / The Fall : Repetition / John Cooper Clarke : I Don't Want To Be Nice / Magazine : Shot By Both Sides / Buzzcocks : What Do I Get? / The Durutti Column : Sketch For Summer / Joy Division : Transmission / The Passage : Fear / Blue Orchids : Work / The Distractions : Time Goes By So Slow / A Certain Ratio : Shack Up / Ludus : My Cherry Is In Sherry / New Order : Ceremony / The Smiths : How Soon Is Now?

cd #2: Spitfire Boys : British Refugee / Yachts : Suffice To Say / Will Sergeant : Fuzztronic / OMD : Electricity / Echo And The Bunnymen : Pictures On My Wall / Wah! Heat : Better Scream / Lori And The Chameleons : Touch / The Teardrop Explodes : Reward / Echo And The Bunnymen : Rescue / Care : Flaming Sword / The Pale Fountains : There's Always Something On My Mind / Dalek I Love You : Holiday In Disneyland / Lotus Eaters : The First Picture Of You / Frankie Goes To Hollywood : Relax

The Durutti Column har i alle år vært gitarist og pianist Vini Reillys lille lekegrind, ofte med bistand fra faste som tilfeldige partnere men i sum alltid Reillys musikalske visjon. Denne henter elementer fra klassisk musikk, jazz, folk, pop, elektronika og helt sikkert ganske mye annet, helst i det lavmælte lune og med vekt på instrumentaler. Vi kan, for å gjøre det enkelt, kalle det post-rock; og det lenge før den sjanger / det begrep ble realitet.

"The Best Of" - hvilken uggen tittel for et navn av The Durutti Columns kaliber - triller tredve kutt i pen kronologi fra 1979 til 2003. Noe tipper i retning muzak, men i all hovedsak vekker Reillys smarte komposisjoner og fortryllende gitarer en følelse av nysgjerrig velbehag. Kicks for fredag aften er det få av, da er heller formiddagstoner for søkende søndager en mer korrekt varedeklarasjon.

Som utgivelse er "The Best Of" pen og innbydende, med hva vi forlanger av en booklet samt pluss i marg for Reillys knappe og dels syrlige kommentarer. 'Self indulgent rubbish' ("Whitout Mercy 1"), 'Awful song' ("Tomorrow"), 'Factory hated this tune. They were probably right' ("LFO Mod"). Fine saker.

cd #1: Sketch For Summer / Conduct / Sketch For Winter / Lips That Would Kiss / For Belgian Friends / Danny / Never Known / Jacqueline / The Missing Boy / Prayer / Spent Time / Without Mercy 1 / Without Mercy 2 / The Room / Tomorrow / L.F.O. Mod

cd #2: What Is It To Me (Woman) / Otis / Requiem Again / Home / Contra-Indications / People's Pleasure Park / My Irascible Friend / Fado / Sing To Me / Pigeon / Mello (Part 1) / Falling / Woman / Requiem For Mother

Sin alder til tross, straks tyve år, er "1984-1989" fortsatt å regne som basisvalg når det kommer til å skulle plukke et representativt riss av Lloyd Cole And The Commotions. Deres tre album, "Rattlesnakes" (1984), "Easy Pieces" (1985) og "Mainstream" (1987), vies rom i hver sin bolk og demokratisk ånd.

Noe er selvsagt å savne ("Speedboat", "Sean Penn Blues" m.fl.), men låtlisten taler for seg og forteller om fjorten tilfeller av krem. Lloyd Cole And The Commotions gjorde noe av den beste pop det britiske øyriket produserte på midten av tiåret; varm, klok og vittig med en spiss kjærlig sarkasme. Et besnærende coverbilde og samtlige tekster inkludert fullfører et ypperlig samlealbum.

Det er mulig å få tilgivelse for ikke å ha de tre studioalbumene i hus, men om man da heller ikke har "1984-1989" ser det riktig stygt ut.

Perfect Skin / Are You Ready To Be Heartbroken? / Forest Fire / You Will Never Be No Good / Rattlesnakes / Perfect Blue / Brand New Friend / Cut Me Down / Lost Weekend / Her Last Fling / Mr. Malcontent / My Bag / Jennifer She Said / From The Hip

Med utspring i samme miljø som de langt mer navngjetne Gang Of Four og Mekons, musikalsk ikke helt umake førstnevnte og tilsvarende politisk krasse, fikk Delta 5 en heller kort karriere. Kill Rock Stars har med "Singles & Sessions 1979-81" samlet et slags dokument over hvem og hva Delta 5 var, her er deres tre singler (a- og b-sider) for Rough Trade, tre ulike BBC Sessions med John Peel og Richard Skinner, samt tre livekutt.

Er så dette kapittelet fra Leeds' postpunk-miljø verdt tid eller oppmerksomhet? Tja og nja. Særs nyskapende var Delta 5 ikke, men to bassistinner og tre kvinnelige sangere som mer synger mot og på tvers av hverandre enn å dele på vokalen gir dog et visst særpreg. Det er basstung, rytmisk postpunk pyntet med tidvis snedig lyrikk, riff sånn litt i rykk og napp, nå og da i fare for å falle ut, ned og til alle kanter.

Smittende energi og entusiasme berger deler av materialet fra å bli semmert, titler som "Mind Your Own Business", "You", "Make Up", "Train Song" og "Circuit" er endog riktig gode. Generelt fremstår kuttene fra de tre BBC Sessions som heldigere og tightere enn singlene. Totalt er "Singles & Sessions 1979-81" en forholdsvis hyggelig tilvekst i biblioteket, men med mindre interessen for epoken / genren er godt over middels er det ingen utgivelse verdt å jakte.

Mind Your Own Business / Now That You've Gone / Anticipation / You / Try / Colour / Delta 5 / Make Up / Triangle / Innocenti / Train Song / Final Scene / Singing The Praises / Shadow / Circuit / Journey

Den 01. september dette år slippes Blancmanges tre album fra årene 1982-85 i nye og ekspanderte utgaver. En etterlengtet gest, for samtlige tre har vært ute av trykk i uminnelige tider.

Mens du i yrt og oppspilt humør teller dager til slipp, for det bør du så absolutt gjøre, kan Blancmanges ferskeste kompilasjon korte ventetiden. "The Platinum Collection" gir hint om en riktig kostbar utgivelse, hvilket slettes ikke er tilfellet. Warners serie 'Platinum Collection' er musikk på billigsalg, ribbet for ytre pynt og vedlegg av verdi. De koster sånn cirka en kopp kaffe pluss en softis, og kan ergo medbringes hit og dit uten angst for det helt store tap.

Innholdet pleier dog å være ikke så verst, noe som også er tilfellet for denne utgivelsen. Atten kutt rekker til å dekke store deler av Blancmanges produksjon, inkludert de mest populære og familiære. Sikkert såpass at mange føler samlingen overflødiggjør studioalbumene, men hektes du av "God's Kitchen", "Waves", "Blind Vision", "I Can't Explain", "All Things Are Nice", "The Day Before You Came" og kanskje seks eller tolv til; vil du nok gjerne ha mer og alt.

God's Kitchen / I've Seen The Word / Feel Me / Living On The Ceiling / Waves / Blind Vision / That's Love, That It Is / The Day Before You Came / What's Your Problem? / Running Thin / I Can't Explain / Vishnu / Get Out Of That / All Things Are Nice / Lose Your Love / Game Above My Head / Your Time Is Over / Don't Tell Me

Broderfolket kan så mye når det kommer til musikk, hver en sjanger berhersker de til stående akklamasjon. Så også hva angår rawk, 60's, garasje, punk, powerpop, surf og den smeltedigel disse uttrykk utgjør.

Psychotic Youth, fra lille Kramfors i Norrland, tok aldri steget opp i samme divisjon som for eksempelvis The Nomads eller Sator; men huhei om de ikke gjennom lang innsats har fyrt av mange knallperler i krysset The Ramones møter The Beach Boys. Eller 'The Beach Boys on speed', som er bandets egen karakteristikk.

"Small Wonders 1985 - 1995" er hele treogtyve glimt fra deres første ti år, en pakke som er glad, oppstemt og akkurat like full av sol, pene piker og uhøytidelig rølp som hva titlene indikerer. Med et hyfsad bra hefte inneholdende biografi, diskografi, besetninger, detaljert info til hvert kutt og coverbilder, blir "Small Wonders 1985 - 1995" en noe nær perfekt introduksjon.

Japanese Boy / Summer Is On / Mercy / MTV / That Girl's Alright / Elevator Girl / (Let It) All Hang Out / Back On The Sunnyside / Nice Girls / It Won't Be Long Before We See The Sun Shine / Cindy / Julie / I Want It Now / Here We Go - Oh Yeah / Some Fun / So Many Girls So Little Time / Dirty Love / Psychotic Explosion / Faster! Faster! / Johnny To Bad / Hello Ann / Let's Burn, Let's Kill / Another Christmas

Et lite plaster på det skrubbsår kanselleringen av Betong Hysterias reunion påførte noen, vil være Hit Me! Records nyutgivelse av bandets eneste plateutgivelse. Dette er første offisielle utgave av ep'n siden Mind Expandings opprinnelige utgivelse i 1982, og som seg hør og bør tilgjengelig kun på vinyl.

For oss som kvies litt ved tanken på å bla frem en tusenlapp eller to for originalutgaven, er årets eksemplar et mer enn fullgodt alternativ. Foruten de fem kutt som egentlig utgjør "Spontan Abort", er bonuskuttet "Tredje Rike" - tidligere utgitt på samlealbumet "Fremtiden Er Nå!" (1983) - inkludert; og med det har vi faktisk Betong Hysterias totale studioinnspillinger samlet på ett sted. Hit Me! har også gjort pen jobb med cover, enkelt utbrett med tekster og bilder samt tykk innerpose.

Opplaget er på moderate 600 eksemplarer, den som vil ha en bit norsk punkhistorie og et fremtidig samleobjekt bør derfor ikke nøle så altfor lenge.

Snuten Kommer / Du Er Et Ledd I / Tredje Rike / Det Er Bare Løgn / Mitt Eget Liv / Sipoene Ser Deg

"The Very Best Of" samler alle av Japans singler som berørte den engelske hitlisten fra 1981 til 1983, pluss et par øvrige kutt sånn for å dytte samlet spilletid til godt over sytti minutter. Skal man først ty til fantasiløse titler, ville derfor 'Greatest Hits' vært en mer korrekt variant. Alt er remastered og lyder forholdsvis fjongt, og at de fleste sporene foreligger i singlemiks innebærer at albumet har en viss verdi også for den som sitter på samtlige album.

Et noe blekt cover og en mildt sagt pretensiøs, og totalt meningsløs, linernote gir rom for kjeft, uten at dét overskygger inntrykket av "The Very Best Of" som et noenlunde anstendig samlealbum. Hvorfor "Ghosts" er vedlagt i to versjoner heller enn å rydde plass til f.eks. "Swing", er imidlertid slike gåter som kun plateselskap virker å forstå årsaken til. For hva det er verdt, for et band som var så mye mer enn bare singler, er "The Very Best Of" en alt i alt grei overflateguide.

Ghosts (7" version) / I Second That Emotion (single mix) / Quiet Life (7" version) / Gentlemen Take Polaroids / The Art Of Parties (7" version) / Visions Of China / Taking Islands In Africa (steve nye remix) / European Son (7" mix) / Cantonese Boy / Life In Tokyo - Part 1 (special remix) / Nightporter / Methods Of Dance / All Tomorrow's Parties (7" version) / Canton (live) / Ghosts (album version)

En vennlig sjel skaffet til veie en kopi av denne, altså "BIPPP: French Synth-Wave 1979/85", hvilket har resultert i high rotation siste uke. Franskmenn har som de fleste vil erkjenne aldri helt fikset gitarer og rock, desto dyktigere har de her og der vært i møte med synth, pop og dans. Sant nok uten alltid å nå så altfor langt utenfor egne landegrenser, men de horder som verdsetter et band som Indochine vil vite at franskmenn faktisk kan.

"BIPPP: French Synth-Wave 1979/85" består av artister hvis navn og rykte neppe utveksles i høylytte ordelag her hjemme, desto mer befriende er det derfor å forholde seg til tretten kutt og artister på helt egne premisser. BIPPP er synthpop og new wave sånn omtrent midt i møte; kjølig, mekanisk og simplistisk. Banal pop uten overflødig pynt eller plysj, særdeles hektende, sjarmerende og fri for kjedelige bomskudd. Fransk vokal, med få unntak, er dessuten en liflig variabel i vår ellers så ofte anglofile popvirkelighet.

Favoritter og beste vil variere, akkurat i dag er A Trois Dans Les WCs, Acts, Vox Deis, TGVs, Marie Möörs og Ruths bidrag de grommeste. Her er det imidlertid bare å plukke på høy hylle, for eksempler og utfyllende informasjon: www.myspace.com/bipppp.

A Trois Dans Les WC : Contagion / Act : Ping Pong / Les Visiteurs Du Soir : Je T'Ecris D'un Pays / Vox Dei : Terroriste / Comix : Touche Pas Mon Sexe / TGV : Partie 1 / CKC : 20H25 / Marie Möör : Pretty Day / Deux : Game And Performance / Ruth : Polaroid-Roman-Photo / Viktor Hublot : Aller Simple / Visible : Le Jour Se Lève / Casino Music : Viol Af Dis

Yazoo tilbake i manesjen gir en passende anledning til å minnes Alison Moyets mange fine soloøyeblikk. "Singles" jukser en smule i så måte, gjennom å inkludere tre spor fra Yazoos katalog. De færreste vil vel dog beklage seg over å høre disse igjen, og de resterende sytten kutt er nesten samtlige av Moyets singler fra 1984 til 1994 pluss to nye (det ene en strålende coverversjon av "The First Time Ever I Saw Your Face") innspilt spesielt for "Singles".

Moyet vies ikke allverdens oppmerksomhet i dag, men "All Cried Out", "Weak In The Presence Of Beauty", "Is This Love?" og "That Ole Devil Called Love" er titler som vil erindres av det store flertall over en viss alder. De står seg fortsatt svært godt, det ikke minst takket være Moyets ganske så fabelaktig flotte stemme. Etter suksessen med albumet "Raindancing" (1987), dalte Moyets stjerne i møte med 90-tallet. De i alt syv singlene plukket fra "Hoodoo" (1991) og "Essex" (1994) er likevel ikke til å kimse av, de er alle moden, velpleid kvalitetspop som neppe vil skuffe den som verdsetter hva Moyet gjorde rundt midten av 80-tallet.

The First Time Ever I Saw Your Face / Only You / Nobody's Diary / Situation / Love Resurrection / All Cried Out / Invisible / That Ole Devil Call Love / Is This Love? / Weak In The Presence Of Beauty / Ordinary Girl / Love Letters / It Won't Be Long / Wishing You Were Here / This House / Falling / Whispering Your Name / Getting Into Something / Ode To The Boy II / Solid Wood

Morrissey har skiftet selskap, og kan nå smykke sine utgivelser med Deccas legendariske label. Så fornøyd med dette er Morrissey at han ikke klarte å vente med album innen nytt materiale var skrevet. Det vil si, "Greatest Hits" gir to nye spor - "That's How People Grow Up" og "All You Need Is Me" - , hvilket er alibiet for oss som ikke unnlot å hente hjem denne ellers så tvilsomme utgivelsen.

For; med tanke på at vår mann allerede har flere samlere bak seg hvis låtutvalg er heller underlig, føles nok én i samme lei som temmelig eh... teit. To nye kutt, åtte kutt fra de to foregående studioalbumene, og ett kutt fra 2005s livealbum "Live At Earls Court", etterlater kun fire spor pre-2000. "Greatest Hits" er med andre ord uhyre skjev og snever, det er ingen fullverdig introduksjon til Morrisseys karriere. Det er ingenting å si på kvaliteten, men med et slikt utvalg vil det for nyfikne være en langt bedre deal å plukke opp de to siste studioalbumene som begge figurerer under snillpris.

Bonusdisk'en, for de som velger den luksuriøse utgaven, samler åtte livekutt fra Hollywood Bowl, 2007. Denne gir derfor mer mening for den som allerede har det meste, men i all hovedsak er og forblir "Greatest Hits" et tøvete album.

First Of The Gang To Die / In The Future When All's Well / I Just Want To See The Boy Happy / Irish Blood, English Heart / You Have Killed Me / That's How People Grow Up / Everyday Is Like Sunday / Redondo Beach / Suedehead / The Youngest Was The Most Loved / The Last Of The Famous International Playboys / The More You Ignore Me, The Closer I Get / All You Need Is Me / Let Me Kiss You / I Have Forgiven Jesus

Pylon. Et tårnlignende inngangsparti til tempel, eller ganske enkelt et avsmalnende tårn. Kanskje ikke så interessant i et 80-talls perspektiv; straks av større interesse bør Pylon fra Athens, Georgia være. Band i det nære nabolag, R.E.M. og The B-52's, var - og er - store beundrere av Pylon. Ikke så mye fordi noen av de to nevnte ligner særskilt på Pylon, men som i kraft av inspirasjon og kvalitet i Athens' musikkmiljø i skiftet '70/'80.

Pylon var en kvartett med standard instrumentbesetning som vrikket rundt i genren smånevrotisk new wave, med mye pop, groove og dansbar energi som resultat. De kan minne om Au Pairs (ikke minst pga. Vanessa Hays vokal), såvel som et snillere Gang Of Four eller et nyere navn som Pretty Girls Make Graves. Populære i stor skala ble de aldri, og ei heller har de blitt plukket opp av så fælt mange arkeologer i årene som har passert.

DFAs utgivelse "Gyrate Plus" fra senhøsten 2007 vil kan hende få en håndfull nye til å låne øre. "Gyrate Plus" er debutalbumet "Gyrate" (1980) koblet med debutsingelen "Cool" / "Dub" (1979) samt et par øvrige kutt. Pent presentert med original coverart, litt info og rosende ord fra prominente fans. Et musikalskt mesterverk er det ikke, dog rommer utgivelsen en rekke fine kutt og mye god tidsånd. Forsøk gjerne "Cool", "Volume", "Feast On My Heart", "Read A Book" eller "Stop It" som første test.

Cool / Dub / Volume / Feast On My Heart / Precaution / Weather Radio / Human Body / Read A Book / Driving School / Recent Title / Gravity / Danger / Working Is No Problem / Stop It / Danger!! / Functionality

Bak et vederstyggelig cover som plukket opp fra en eske Brio og to blad blottet for informasjon, skjuler "Hyperactive!" en fyldig samling av Dolbys 80-talls produksjon. Her er i alt seksten av femogtyve mulige kutt fra hans tre album gjennom tiåret, hvilket skulle evne å gi godt innblikk.

Dolbys rolle som gal professor i runddans mellom synthpop, funk og jazz var en suksess i årene 1982 til 1984, men rask retur fra hitliste og det store fokus har gjort sitt til at mange gjenkjenner navnet bedre som produsent, låtskriver og støttespiller for andre artister. Et gjenhør med hans ypperste, først og fremst representert via albumene "The Golden Age Of Wireless" (1982) og "The Flat Earth" (1984), er dog ingen ufin opplevelse.

Her er mye snappy, rytmisk popmusikk pyntet av småsære innfall og utstrakt bruk av filmatiske referanser og stemninger. Tidvis litt for smart - og i senere år dessverre smygende mot tendenser av slick - for sitt eget beste, men "Hyperactive!" er i hovedsak en interessant tur i Dolbys tidsmaskin.

Hyperactive! / She Blinded Me With Science / I Scare Myself / Key To Her Ferrari / The Flat Earth / Mulu The Rain Forest / Europa And The Pirate Twins / The Ability To Swing / Radio Silence / Cloud Burst At Shingle Street / Windpower / Screen Kiss / White City / Airhead / Hot Sauce / May The Cube Be With You