En vennlig sjel skaffet til veie en kopi av denne, altså "BIPPP: French Synth-Wave 1979/85", hvilket har resultert i high rotation siste uke. Franskmenn har som de fleste vil erkjenne aldri helt fikset gitarer og rock, desto dyktigere har de her og der vært i møte med synth, pop og dans. Sant nok uten alltid å nå så altfor langt utenfor egne landegrenser, men de horder som verdsetter et band som Indochine vil vite at franskmenn faktisk kan.

"BIPPP: French Synth-Wave 1979/85" består av artister hvis navn og rykte neppe utveksles i høylytte ordelag her hjemme, desto mer befriende er det derfor å forholde seg til tretten kutt og artister på helt egne premisser. BIPPP er synthpop og new wave sånn omtrent midt i møte; kjølig, mekanisk og simplistisk. Banal pop uten overflødig pynt eller plysj, særdeles hektende, sjarmerende og fri for kjedelige bomskudd. Fransk vokal, med få unntak, er dessuten en liflig variabel i vår ellers så ofte anglofile popvirkelighet.

Favoritter og beste vil variere, akkurat i dag er A Trois Dans Les WCs, Acts, Vox Deis, TGVs, Marie Möörs og Ruths bidrag de grommeste. Her er det imidlertid bare å plukke på høy hylle, for eksempler og utfyllende informasjon: www.myspace.com/bipppp.

A Trois Dans Les WC : Contagion / Act : Ping Pong / Les Visiteurs Du Soir : Je T'Ecris D'un Pays / Vox Dei : Terroriste / Comix : Touche Pas Mon Sexe / TGV : Partie 1 / CKC : 20H25 / Marie Möör : Pretty Day / Deux : Game And Performance / Ruth : Polaroid-Roman-Photo / Viktor Hublot : Aller Simple / Visible : Le Jour Se Lève / Casino Music : Viol Af Dis

Yazoo tilbake i manesjen gir en passende anledning til å minnes Alison Moyets mange fine soloøyeblikk. "Singles" jukser en smule i så måte, gjennom å inkludere tre spor fra Yazoos katalog. De færreste vil vel dog beklage seg over å høre disse igjen, og de resterende sytten kutt er nesten samtlige av Moyets singler fra 1984 til 1994 pluss to nye (det ene en strålende coverversjon av "The First Time Ever I Saw Your Face") innspilt spesielt for "Singles".

Moyet vies ikke allverdens oppmerksomhet i dag, men "All Cried Out", "Weak In The Presence Of Beauty", "Is This Love?" og "That Ole Devil Called Love" er titler som vil erindres av det store flertall over en viss alder. De står seg fortsatt svært godt, det ikke minst takket være Moyets ganske så fabelaktig flotte stemme. Etter suksessen med albumet "Raindancing" (1987), dalte Moyets stjerne i møte med 90-tallet. De i alt syv singlene plukket fra "Hoodoo" (1991) og "Essex" (1994) er likevel ikke til å kimse av, de er alle moden, velpleid kvalitetspop som neppe vil skuffe den som verdsetter hva Moyet gjorde rundt midten av 80-tallet.

The First Time Ever I Saw Your Face / Only You / Nobody's Diary / Situation / Love Resurrection / All Cried Out / Invisible / That Ole Devil Call Love / Is This Love? / Weak In The Presence Of Beauty / Ordinary Girl / Love Letters / It Won't Be Long / Wishing You Were Here / This House / Falling / Whispering Your Name / Getting Into Something / Ode To The Boy II / Solid Wood

Morrissey har skiftet selskap, og kan nå smykke sine utgivelser med Deccas legendariske label. Så fornøyd med dette er Morrissey at han ikke klarte å vente med album innen nytt materiale var skrevet. Det vil si, "Greatest Hits" gir to nye spor - "That's How People Grow Up" og "All You Need Is Me" - , hvilket er alibiet for oss som ikke unnlot å hente hjem denne ellers så tvilsomme utgivelsen.

For; med tanke på at vår mann allerede har flere samlere bak seg hvis låtutvalg er heller underlig, føles nok én i samme lei som temmelig eh... teit. To nye kutt, åtte kutt fra de to foregående studioalbumene, og ett kutt fra 2005s livealbum "Live At Earls Court", etterlater kun fire spor pre-2000. "Greatest Hits" er med andre ord uhyre skjev og snever, det er ingen fullverdig introduksjon til Morrisseys karriere. Det er ingenting å si på kvaliteten, men med et slikt utvalg vil det for nyfikne være en langt bedre deal å plukke opp de to siste studioalbumene som begge figurerer under snillpris.

Bonusdisk'en, for de som velger den luksuriøse utgaven, samler åtte livekutt fra Hollywood Bowl, 2007. Denne gir derfor mer mening for den som allerede har det meste, men i all hovedsak er og forblir "Greatest Hits" et tøvete album.

First Of The Gang To Die / In The Future When All's Well / I Just Want To See The Boy Happy / Irish Blood, English Heart / You Have Killed Me / That's How People Grow Up / Everyday Is Like Sunday / Redondo Beach / Suedehead / The Youngest Was The Most Loved / The Last Of The Famous International Playboys / The More You Ignore Me, The Closer I Get / All You Need Is Me / Let Me Kiss You / I Have Forgiven Jesus

Pylon. Et tårnlignende inngangsparti til tempel, eller ganske enkelt et avsmalnende tårn. Kanskje ikke så interessant i et 80-talls perspektiv; straks av større interesse bør Pylon fra Athens, Georgia være. Band i det nære nabolag, R.E.M. og The B-52's, var - og er - store beundrere av Pylon. Ikke så mye fordi noen av de to nevnte ligner særskilt på Pylon, men som i kraft av inspirasjon og kvalitet i Athens' musikkmiljø i skiftet '70/'80.

Pylon var en kvartett med standard instrumentbesetning som vrikket rundt i genren smånevrotisk new wave, med mye pop, groove og dansbar energi som resultat. De kan minne om Au Pairs (ikke minst pga. Vanessa Hays vokal), såvel som et snillere Gang Of Four eller et nyere navn som Pretty Girls Make Graves. Populære i stor skala ble de aldri, og ei heller har de blitt plukket opp av så fælt mange arkeologer i årene som har passert.

DFAs utgivelse "Gyrate Plus" fra senhøsten 2007 vil kan hende få en håndfull nye til å låne øre. "Gyrate Plus" er debutalbumet "Gyrate" (1980) koblet med debutsingelen "Cool" / "Dub" (1979) samt et par øvrige kutt. Pent presentert med original coverart, litt info og rosende ord fra prominente fans. Et musikalskt mesterverk er det ikke, dog rommer utgivelsen en rekke fine kutt og mye god tidsånd. Forsøk gjerne "Cool", "Volume", "Feast On My Heart", "Read A Book" eller "Stop It" som første test.

Cool / Dub / Volume / Feast On My Heart / Precaution / Weather Radio / Human Body / Read A Book / Driving School / Recent Title / Gravity / Danger / Working Is No Problem / Stop It / Danger!! / Functionality

Bak et vederstyggelig cover som plukket opp fra en eske Brio og to blad blottet for informasjon, skjuler "Hyperactive!" en fyldig samling av Dolbys 80-talls produksjon. Her er i alt seksten av femogtyve mulige kutt fra hans tre album gjennom tiåret, hvilket skulle evne å gi godt innblikk.

Dolbys rolle som gal professor i runddans mellom synthpop, funk og jazz var en suksess i årene 1982 til 1984, men rask retur fra hitliste og det store fokus har gjort sitt til at mange gjenkjenner navnet bedre som produsent, låtskriver og støttespiller for andre artister. Et gjenhør med hans ypperste, først og fremst representert via albumene "The Golden Age Of Wireless" (1982) og "The Flat Earth" (1984), er dog ingen ufin opplevelse.

Her er mye snappy, rytmisk popmusikk pyntet av småsære innfall og utstrakt bruk av filmatiske referanser og stemninger. Tidvis litt for smart - og i senere år dessverre smygende mot tendenser av slick - for sitt eget beste, men "Hyperactive!" er i hovedsak en interessant tur i Dolbys tidsmaskin.

Hyperactive! / She Blinded Me With Science / I Scare Myself / Key To Her Ferrari / The Flat Earth / Mulu The Rain Forest / Europa And The Pirate Twins / The Ability To Swing / Radio Silence / Cloud Burst At Shingle Street / Windpower / Screen Kiss / White City / Airhead / Hot Sauce / May The Cube Be With You