"Blue Sunshine" ble det eneste konkrete resultatet av Robert Smiths (The Cure) og Steven Serverins (Siouxsie And The Banshees) samarbeidsprosjekt The Glove. Et album som ikke har vært særs tilgjengelig de seneste tiårene, inntil re-issue-fetisjistene i Rhino lanserte en omfattende utgave tidligere i år.

Rhino vet som regel hva de bedriver, og heller ikke i tilfellet "Blue Sunshine" skuffer selskapet hva angår innpakning og generøse mengder bonuskutt. Hele 21 av sistnevnte sort er det gjort rom for, noe som er mer enn nok og strengt tatt altfor mye. Det sentrale på bonussiden er dog at hele albumet er inkludert i demoversjon med Robert Smith som vokalist på samtlige spor. Hva det bidrar til er å gi et bilde av hvordan albumet kunne blitt, og det bildet forteller at "Blue Sunshine" som helhet trolig ville hatt mer nerve med Smiths vokal enn Landrays.

The Glove var nær ved å strande allerede før utgivelse av "Blue Sunshine", forårsaket av Fictions motvilje til å la Smith synge materialet han og Severin hadde laget. Smith hadde på denne tiden brukt mye energi sammen med The Banshees, og nok et sideprosjekt fikk Fiction til å frykte at Smith ville forlate The Cure og med det kortslutte selskapets største inntektskilde. Til sist endte det med at Smith fikk tillatelse til å synge på to av låtene, Jeanette Landray (da kjæreste med The Banshees' trommeslager Budgie) ble huket inn for å ta vokaljobben på de øvrige sporene.

Musikken? Smiths og Severins tanke med The Glove var å skape en slags oppdatert psykedeliapop, en form de begge tidvis berørte også i sine respektive band. "Blue Sunshine" er mye lyd og ganske barokk, men samtidig tilsatt grader av luft og ekko som gir et behagelig og forholdsvis popvennlig lydbilde. Utstrakt bruk av strykere, enkelte pompøse og dramatiske vendinger samt instrumentale mellomspill som binder sammen kuttene, vitner om ambisiøse tanker bak The Glove. Mest av alt minner det alikevel om hva det faktisk er; et treff mellom The Banshees og The Cure. Et klart hyggelig treff, men i sum med et litt for veikt låtmateriale til at det ikke trenger å hefte så mange andre enn viderekomne i skolen Siouxsie og Cure.

cd #1: Like An Animal / Looking Glass Girl / Sex-Eye-Make-Up / Mr. Alphabet Says / A Blues In Drag / Punish Me With Kisses / This Green City / Orgy / Perfect Murder / Relax / The Man From Nowhere (original instrumental mix) / Mouth To Mouth (landray vocal mix) / Punish Me With Kisses (mike hedges mix) / The Tightrope (original instrumental mix) / Like An Animal (12" club what club? mix)

cd #2: Like An Animal (rs vocal demo) / Looking Glass Girl (rs vocal demo) / Sex-Eye-Make-Up (rs vocal demo) / Mr. Alphabet Says (rs vocal demo) / A Blues In Drag (rs vocal demo) / Punish Me With Kisses (rs vocal demo) / This Green City (rs vocal demo) / Orgy (rs vocal demo) / Perfect Murder (rs vocal demo) / Relax (rs vocal demo) / The Man From Nowhere (alt. instrumental mix) / Mouth To Mouth (rs vocal demo) / Opened The Box: A Waltz (rs vocal demo) / The Tightrope (rs vocal demo) / And All Around Us The Mermaids Sang (rs vocal demo) / Holiday 80 (original instrumental mix)

Depeche Modes aktivitet på utgivelsesfronten til tross, "Martyr" er det eneste virkelig nye fra Basildon i år. Skjønt ny og ny; "Martyr" ble til i forbindelse med "Playing The Angel" (2005) men har ligget på vent til en passende anledning. "The Best Of Volume 1" er den passende anledning, hvor "Martyr" tar rollen som frister og forfører for de mange som allerede har alt. Ganske sikkert vel kalkulert og ikke mindre spekulativt enn hva vi kan forvente.

"Martyr" er dog et godt singlekutt - som det ikke er vanskelig å høre at i ånd såvel som sound tilhører fjorårets album - , en melodiøs og snerten sak med det lille anstrøket av blues som Depeche Mode tidligere har berørt via blant annet "Personal Jesus" og "Route 66". Svært lett å like ved første møte, men blant bandets evigvarende vil den nok ikke ta plass.

Om "Martyr" i sitt egentlige vesen er hva som ønskes, skal valget være standardsingelen med to kutt. Side om side med denne lagerføres maxiversjonen, som kun henvender seg til den med utstrakt behov for å ha alt stemplet 'Depeche Mode'. De tre (inkludert nok en miks av klassiske "Never Let Me Down Again") remiksene denne varianten inneholder, befinner seg alle langt hinsides den originale komposisjonen. Klubb, rytmikk, minimalisme og forvrengte toner uten spesielt klare tråder til opprinnelsen.

cds: Martyr (single version) / Martyr (booka shade full vocal mix edit)

cds-maxi: Martyr (paul van dyk remix edit) / Martyr (alex smoke gravel mix) / Never Let Me Down Again (digitalism remix)

Simon Reynolds "Rip It Up And Start Again - Postpunk 1978-1984" (2005) tok posisjon som en bit klassisk rocklitteratur bare få måneder etter lansering. Når boken nå har fått en partner i cd-format, er det tilfredsstillende å konstantere at lydsporet ikke gjør skam på bokens informative og kvalitative egenskaper. Det er faktisk en rett så god idé, og spørsmålet er om ikke all pop og rock mellom permer burde vært ledsaget av en cd som kan eksemplifisere og beskrive den musikk og epoke som omtales.

Reynolds har selv plukket de tyve artister og spor som "Rip It Up And Start Again - Postpunk 1978-1984" samler, samt tegnet ned en forklarende linernote til, om og rundt utvalget. Tyve kutt er selvsagt altfor lite til å illustrere hele den bredde som postpunk var, men Reynolds lykkes langt på vei og har funnet frem tyve artister som er tildels svært ulike i uttrykk. Besk kritikk av artist- og låtutvalg blir i en sammenheng som dette meningsløst, for Reynolds vet som oss andre at tyve andre artister og spor kunne forklart postpunk like godt som disse.

"Rip It Up And Start Again - Postpunk 1978-1984" er ingen 'best of', den er mer som en liten guide og en forsmak som har til hensikt å vekke interesse. Med noen av de kjente, noen av de mindre kjente og noen av de lite kjente representert, bør albumet kunne pirre nyfikenhet blant de helt grønne såvel som blant de mer blaserte. Nå gjenstår det bare å krysse fingre for og håpe på fremtidig film, fire timer med "Rip It Up And Start Again - Postpunk 1978-1984" på skjerm vil ikke være å forakte.

The Fall : Fiery Jack / Devo : Praying Hands / Pulsallama : The Devil Lives In My Husband's Body / Cabaret Voltaire : Sluggin' For Jesus Part 1 / Josef K : Sense Of Guilt / Scritti Politti : P.A.s. / The Slits : Spend, Spend, Spend / Fatal Microbes : Violence Grows / Robert Wyatt : Grass / Siouxsie And The Banshees : Slowdive / The Raincoats : Only Loved At Night / Young Marble Giants : Choci Loni / The Human League : Dancevision / Thomas Leer : Tight As A Drum / Associates : White Car In Germany / The B-52's : Give Me Back My Man / John Cooper Clarke : Beasley Street / The Specials : Friday Night, Saturday Morning / Heaven 17 : I'm Your Money / The Blue Orchids : Dumb Magician

Rip It Up And Start Again - Postpunk 1978-1984 (2005)

Ultravox' tre første album ble alle relansert av Island i sommer, med renovert lyd, lekre booklets og enkelte - men altfor få - bonuskutt. Det siste og ønsket om obskuriteter lagt til side; hovedsaken er at disse tildels grovt undervurderte albumene nå er tilgjengelige i verdige utgaver.

Debutalbumet "Ultravox!" er det av de tre som inntil nå har vært vanskeligst å oppdrive på cd. Det er samtidig det av bandets album som best kan vise seg å appellere til lyttere som forbinder liten glede med Ultravox eller elektronisk pop generelt. "Ultravox!" består av kutt som ble til i årene 1974 til 1977, det vil si i en tid og et miljø fjernt fra det nyromantiske 80-tall som så sterkt knyttes til bandet. "Ultravox!" er uhyre variert, fra rock og glam ("Saturday Night In The City Of The Dead", "Wide Boys") til kraut og symfo ("I Want To Be A Machine, "Slip Away"), fra søkende elektronikk ("My Sex") til reggaepop ("Dangerous Rhythm").

På et slags underlig vis henger det likevel sammen, og i årets nyoppussede omgivelser heves et av Ultravox' mest spennende album til status som bedre enn noensinne. Ultravox bryr deg kanskje midt i stumpen, men bryr du deg med fantasifull rock og pop er "Ultravox!" en dark horse som ikke skal ignoreres.

Saturday Night In The City Of The Dead / Life At Rainbow's End (For All The Tax Exiles On Main Street) / Slip Away / I Want To Be A Machine / Wide Boys / Dangerous Rhythm / The Lonely Hunter / The Wild, The Beautiful And The Damned / My Sex / Slip Away (live) / Modern Love (live) / The Wild, The Beautiful And The Damned (live) / My Sex (live)

Mange uttrykte undring og skuffelse da Peter Gabriel forlot Genesis i 1975, årenes løp bekreftet imidlertid at bruddet kom begge parter til gode. Iherdige tilhengere av det progressive Genesis vil sikkert protestere mot at Gabriels avgang var et gode for Genesis; men da glemmer man at et Genesis med Gabriel i front ikke ville fortsatt å være det 'gamle Genesis' like lite som med Phil Collins i front. Gabriel ville noe ganske annet, og har gjennom tredve år som soloartist demonstrert fri vilje og stadig nysgjerrighet. På sitt vis har Gabriel forblitt en 'progressiv' artist, en artist som ofte har våget å søke andre veier enn hva som har vært forventet.

Med "So" (1986) og hitsingler som "Sledgehammer" og "Don't Give Up" ble Gabriel popstjerne, heller enn å bygge videre på den posisjonen brukte han seks år på oppfølgeren "Us" (1992) og konsentrerte seg mer om filmmusikk, verdensmusikk, selskapet Real World og festivalen Womad. På sett og vis har Gabriel ført to parallelle karrierer, én som salgbar popartist og én som utforsker av toner og rytmer som i liten grad vekker interesse hos det store publikum.

"Hit" er på ingen måte bare hits, verken på cd1 som bærer tittelen "Hit" og definitivt ikke på cd2 som bærer tittelen "Miss". Differansen mellom mangt av Gabriels mest kjente og minst kjente, er imidlertid ikke større enn at den lytter som verdsetter klassiske "Solsbury Hill", "Shock The Monkey", "Biko", "Don't Give Up" og "Sledgehammer" vil finne mye å glede seg over gjennom de totalt tredve sporene som denne samlingen består av. "Hit" er en vellykket introduksjon til Peter Gabriel, dog er han en typisk albumartist som først kommer til sin fulle rett gjennom studioalbumene.

cd #1: Solsbury Hill / Shock The Monkey / Sledgehammer / Don't Give Up / Games Without Frontiers / Big Time / Burn You Up, Burn You Down / Growing Up / Digging In The Dirt / Blood Of Eden / More Than This / Biko / Steam / Red Rain / Here Comes The Flood

cd #2: San Jacinto / No Self-Control / Cloudless / The Rhythm Of The Heat / I Have The Touch / I Grieve / D.I.Y. / A Different Drum / The Drop / The Tower That Ate People / Lovetown / Father, Son / Signal To Noise / Downside Up (live) / Washing Of The Water

Det kan med en viss rett hevdes at "Hysteria" (1987) er det ultimate uttrykk for 80-tallets hårete popmetal. Visst var Def Leppard i vinden også med "Pyromania" (1983) og "Adrenalize" (1992), men en kombinasjon av låtmateriale og produksjon bragte "Hysteria" opp i en klasse for seg. Røttene i den engelske NWOBHM bidro dessuten til at Def Leppards musikk hadde noen elementer som ikke kunne høres igjen hos deres mange amerikanske konkurrenter.

"Best Of" er Def Leppards offisielle samlealbum (slikt er ikke alltid like lett å vite i en bransje som oversvømmes av halvdårlige kompilasjoner) og erstatter det nå kasserte "Vault" (1995). Denne doble utgaven finnes kun i begrenset parti, noe som egentlig er like greit. Trettifire spor blir i meste lag for alle andre enn de dediserte, hva som i hovedsak gjelder for folk flest befinner seg på cd1. Med det ikke sagt at cd2 er ribbet for verdi - en rekke av bandets tidligste låter er vel verdt en lytt - , men schlägerparaden befinner seg på cd1.

Lyden er god, dette selv om det ikke virker å være foretatt noen remastering, og heftet er akseptabelt informativt om enn usedvanlig kjedelig rent layoutmessig. "Best Of" er fin å ha, dog har det seg slik at det fortsatt er "Hysteria" som viser Def Leppards kvaliteter på beste vis.

cd #1: Pour Some Sugar On Me / Photograph / Love Bites / Let's Get Rocked / Two Steps Behind / Animal / Heaven Is / Rocket / When Love & Hate Collide / Action / Long, Long Way To Go / Make Love Like A Man / Armageddon It / Have You Ever Needed Someone So Bad / Rock Of Ages / Hysteria / Bringin' On The Heartbreak

cd #2: Rock Rock (Till You Drop) / Waterloo Sunset / Promises / Slang / Foolin' / Now / Rock Brigade / Women / Let It Go / Too Late For Love / High 'N Dry (Saturday Night) / Work It Out / Billy's Got A Gun / Another Hit And Run / Stand Up (Kick Love Into Motion) / Die Hard The Hunter

Virginia Astleys stille sommerhage var lenge vanskelig å finne, inntil Rough Trade gravde i arkivet og overførte den til cd for første gang i 2003. Astleys tanke med "From Gardens Where We Feel Secure" var å tonesette en engelsk landsbyhage sommerstid, fra tidlig morgen til sen kveld. Astleys tanker omgjort til toner er piano, strengeinstrumenter og fløyter som pludrer instrumentale skisser mellom fuglekvitter, kirkeklokker, brekende lam, barnestemmer, tikkende veggur og ymse andre lydkilder.

Det er førti bedøvende behagelige minutter, men hørt en grå vårdag med regndråper mot rute også førti minutter uten dypere hold. "From Gardens Where We Feel Secure" blir som et broderi fra bestemor, en vase med blomster og frukt som i liten grad evner å stimulere sanser og fantasi. Dog skal albumet få nye sjanser en varm julidag, muligens vil inntrykket av muzak da vike for besnærende sødme.

With My Eyes Wide Open I'm Dreaming / A Summer Long Since Passed / From Gardens Where We Feel Secure / Hiding In The Ha-Ha / Out On The Lawn I Lie In Bed / Too Bright For Peacocks / Summer Of Their Dreams / When The Fields Where On Fire / It's Too Hot To Sleep

The Mission ble Wayne Husseys og Craig Adams' trekk etter å ha blitt utstøtt fra The Sisters Of Mercy i 1985. Med et slags kompromiss mellom goth, pompøs panoramarock og tradisjonelle rockklisjéer som musikalsk løsning, etablerte The Mission seg raskt som et relativt populært band i England.

"Anthology - The Phonogram Years" dekker bandets storhetstid under Mercurys vinger i årene fra 1986 til 1993. Som begrepet 'antologi' forteller, favner denne utgivelsen mer og annet enn det mest kjente og presumtivt beste av The Missions materiale i disse årene. Totalt tredve spor som løper kronologisk gjennom singlehits, utvalgte albumkutt, liveversjoner, uutgitte demoer og remikser. Hummer såvel som kanari, og ikke alltid like interessant for andre enn de med inngående kjennskap til bandet. Det gir imidlertid et grundigere og riktigere bilde av The Mission enn hva en singlesamler alene ville gjort.

Wayne Hussey har selv stått for utvalget, og ledsager det hele gjennom linernote og kommentarer til hvert enkelt kutt i et fint hefte. Manglende remastering medfører minuspoeng, men sett bort fra det er "Anthology - The Phonogram Years" en solid oppsummering av et habilt band. Som Hussey selv sier det: 'I've never laid claim to The Mission being a seminal or ground breaking band, but I do believe that we have proven over the years that we had a good ear for a good tune and we made some pretty damn fine records'. Sant nok, og fine eksempler på The Missions øre for gode melodier kan høres i "Serpent's Kiss", "Garden Of Delight", "Wasteland", "Deliverance" og "Never Again".

cd #1: Serpent's Kiss / Garden Of Delight (extended) / Like A Hurricane / Crystal Ocean / Shelter From The Storm (BBC radio session) / Stay With Me / Blood Brother (live) / And The Dance Goes On... / Wasteland / Severina / Tomorrow Never Knows (amphetamix) / Beyond The Pale / Kingdom Come (BBC radio session) / Tower Of Strength (bombay mix) / For Ever More

cd #2: Amelia (live) / Into The Blue / Butterfly On A Wheel / Deliverance (scorcerer's mix) / Belief (mike fraser version) / Grapes Of Wrath (demo) / Hands Across The Ocean (demo) / Diamond Cuts Diamond (demo) / Birds Of Passage / Metal Guru / Never Again / Shades Of Green (utah saints remix) / Trail Of Scarlet (sitar mix) / Like A Child Again / Afterglow (full length olympic mix)

Trinn tre i hva som har blitt en liten favorittserie her i huset, forlater generell vinkel til fordel for tema. Som tittelen tilsier ligger fokus denne gang på spor og artister som var rettet mot dansegulv allerede innen miksen ble foretatt. Trettifire kutt som viser ulike sider ved 80-tallets diskoteker, splittet opp i tre cd'er og avdelinger for 'Pop', 'Club' og 'Soul & Funk'.

"12"/80s/Dance" har med andre ord et noe smalere nedslagsfelt enn sine to forgjengere, og blir nok bedre mottatt blant de mer spesielt interesserte enn blant 80-tallister generelt. Fra dette ståsted en klart mindre engasjerende samling enn de to foregående, dog ikke helt blottet for drops også for den som foretrekker pop i større monn enn klubb og soul.

cd #1 - pop: Dead Or Alive : You Spin Me Round - Like A Record (murder mix) / S'Express : Theme From S'Express (12" mix) / Wham! : Everything She Wants (12" mix) / Terence Trent D'Arby : If You Let Me Stay (12" mix) / The Chimes : Heaven (12" mix) / Hall And Oates : I Can't Go For That - No Can Do (12" mix) / Shalamar : Friends (extended mix) / Shakatak : Down On The Street (12" mix) / Colonel Abrams : Trapped (12" vocal mix) / Curiosity Killed The Cat : Misfit (12" mix) / Level 42 : Something About You (shep pettibone remix) / Swing Out Sister : Breakout (12" mix)

cd #2 - club: Donna Summer : I Feel Love (patrick cowly remix) / Inner City : Big Fun (12" remix) / Farley 'Jackmaster' Funk feat. Darly Pandy : Love Can't Turn Around (12" mix) / Freeez : IOU (12" mix) / Lisa Lisa feat. Cult Jam : I Wonder If I Take You Home (12" mix) / Stock, Aitken & Waterman : Roadblock (12" mix) / Eric B & Rakim : Paid In Full - Seven Minutes Of Madness (the coldcut remix) / Bomb The Bass : Beat Dis (extended mix) / Art Of Noise : Beat Box (diversion 1) / Was (Not Was) : Out Come The Freaks (12" mix)

cd #3 - soul & funk: Cameo : Single Life (12" mix) / Indeep : Last Night A DJ Saved My Life (12" mix) / Rockwell : Somebody's Watching Me (12" mix) / The Temptations : Treat Her Like A Lady (12" mix) / Booker Newberry III : Love Town (12" mix) / Lionel Richie : All Night Long - All Night (12" mix) / Oliver Cheatham : Get Down Saturday Night (extended mix) / Central Line : Walking Into Sunshine (original larry levan 12" mix) / Ready For The World : Oh Sheila (12" mix) / Quincy Jones : Ai No Corrida (12" mix) / Stephanie Mills : The Medicine Song (12" mix) / Bar-Kays : Sexomatic (12" mix)

12"/80s (2005) / 12"/80s/2 (2005) / 12"/80s Pop (2007)

Sytten år tok det, innen Heaven 17 rakk å gjøre sine første konserter. Først som godt voksne menn og med et Heaven 17 for lengst fortrengt av nyere navn, tok Gregory / Marsh / Ware konsertscenen fatt i 1997. "How Live Is" er et opptak fra Glasgow som oppvarmingsband for Erasure, et kompakt sett noe nær best-of pluss enkelte kutt fra det da nye albumet "Bigger Than America".

En noe ullen lyd til tross, så er "How Live Is" et godt livedokument. Gregorys stemme holder overraskende bra, og gamle favoritter som "(We Don't Need This) Fascist Groove Thang", "Temptation" og "Crushed By The Wheels Of Industry" kommer ut i mer enn anstendig form. Inkluderingen av "Being Boiled" er dessuten en tiltrekkende bonus både for tilhengere av Heaven 17 og av The Human League. Med tre videospor for pc hektet på pluss et hefte som risser Heaven 17s historie på fint vis, blir "How Live Is" en utmerket utgivelse for alle som besitter et visst kjennskap til bandets materiale.

(We Don't Need This) Fascist Groove Thang / Crushed By The Wheels Of Industry / We Blame Love / Come Live With Me / Freak! / Let Me Go / Let's All Make A Bomb / Penthouse And Pavement / Designing Heaven / Temptation / Being Boiled / Let's All Make A Bomb (video) / Do I Believe (video) / Play To Win (video)

Hall And Oates regnes for å være tidenes mest suksessrike duo på det amerikanske platemarkedet. Fin flyt og stabile salgstall gjennom hele 70-tallet, ble avløst av et 80-tall hvor Hall And Oates ble virkelig store. Mellom 1980 og 85 kunne duoen telle tolv topp ti plasseringer på den amerikanske singlelisten, hvorav fem gikk til nummer én. Hall And Oates' smidige og aldri støtende miks av soul, soft rock og kontemporær pop var en nær perfekt løsning for det amerikanske markedet.

"Ultimate Daryl Hall + John Oates" favner trettisyv singler fra 1972 og opp til i dag i kronologisk rekkefølge. Det innebærer at utgivelsen samler alt hva en tilfeldig lytter vil føle behov for. Her er mye dyktig smidd pophygge for den noe eldre garde, men også en rekke spor som vil treffe enhver med smak for kvalitetspop. Titler som "I Can't Go For That (No Can Do)", "Private Eyes", "Adult Education", "Out Of Touch" og "Maneater" er alle essensielle singler fra 80-tallets første halvpart. En informativ booklet bidrar til å gjøre "Ultimate Daryl Hall + John Oates" til en singlesamler slik en singlesamler skal være.

cd #1: She's Gone / Las Vegas Turnaround / When The Morning Comes / Camellia / Sara Smile / Do What You Want, Be What You Are / Rich Girl / Back Together Again / It's A Laugh / I Don't Wanna Lose You / Wait For Me / How Does It Feel To Be Back / You've Lost That Lovin' Feeling / Kiss On My List / You Make My Dreams / Everytime You Go Away / Private Eyes / I Can't Go For That (No Can Do) / Did It In A Minute / Your Imagination

cd #2: Maneater / One On One / Family Man / Say It Isn't So / Adult Education / Out Of Touch / Method Of Modern Love / Some Thing Are Better Left Unsaid / Possession Obsession / Everything Your Heart Desires / Missed Opportunity / Downtown Life / So Close / Don't Hold Back Your Love / Starting All Over Again / Promise Ain't Enough / Do It For Love

Ingen har vel egentlig trodd at DumDum Boys' dager var definitivt talte, derfor er det mer en forventet glede enn en direkte overraskelse at et av landets største band igjen skaper ny lyd. Med "Totem" (1998) gikk DumDum Boys tom for krefter og inspirasjon etter mange år i tet, pause på ubestemt tid ble derfor innvilget.

Når "Enhjørning" skurrer i gang og spinner løs, er det nesten som om tiden har stått stille. "Enhjørning" er medium røff DumDum Boys, et tungt driv i kontrollert tempo og et konsist refreng som sitter der det skal etter noen runder. Som låt og forsmak på album den 13. mars mer enn godkjent, men "Enhjørning" når ikke helt opp blant deres virkelige klassikere.

For øvrig må det nevnes at Kristiansen har skrevet langt bedre lyrikk enn ved denne anledning, for her er en tekst som dels halter og ikke byr på uforglemmelige one-liners. Smak eksempelvis på 'Dårlige damer dumper jeg, bra damer dumper meg', en linje nærmere DH enn klassisk Kristiansen.

Enhjørning

The B-52's var ett av de mange band fra Athens, Georgia som skapte furore og mottok fanfarer gjennom 80-tallet. Deres rett så unike miks av alskens dansbare triks fra fortid og fremtid kombinert med et image som utstrålte farger og livlig lek, bragte dem venner både i det alternative lag og blant den store, kjøpesterke hop.

"Time Capsule" henter tretten høydepunkter fra The B-52's produksjon i årene 1979 til 1994, foruten å inkludere to kutt - "Debbie" og "Hallucinating Pluto" - som ble innspilt ene og alene for dette albumet. Bandets største kommersielle suksess kom med "Love Shack" og albumet "Cosmic Thing" i 1989, det er dog de tidligere singlene som best viser hvorfor The B-52's med rette regnes som en gruppe litt for seg. "Planet Claire", "Rock Lobster", "Private Idaho" og "Mesopotamia" er fire fine variasjoner over deres uhøytidelige, tidvis nerdete, formel.

Som en poengtert og kronologisk oppsummering av The B-52's mest populære, fungerer "Time Capsule" utmerket og er et selvsagt valg for en festlig kveld. Om behovet for mer og bredere av The B-52's pre-"Love Shack" melder seg, er "The B-52's" (1979) og "Whammy!" (1983) anbefalte titler.

Planet Claire / Rock Lobster / Private Idaho / Quiche Lorraine (live) / Mesopotamia / Summer Of Love (original unreleased mix) / Channel Z / Deadbeat Club / Love Shack / Roam / Good Stuff / Is That You Mo-Dean? / (Meet) The Flintstones / Debbie / Hallucinating Pluto