Høsten har kommet, og da er det fint å igjen kunne vende seg mot Cocteau Twins. "Stars And Topsoil - A Collection" er et kronologisk svev gjennom trioens produksjon for 4AD i årene 1982 til 1990. Atten pent utvalgte kutt fra album og ep'er, atten kutt som viser at Cocteau Twins faktisk gjennomgikk en viss utvikling i årenes løp. Trolig ville atten andre kutt gjort eksakt samme nytte, både med hensyn til kvalitet og utvikling, men "Stars And Topsoil - A Collection" definerer Cocteau Twins på strålende vis.

Dersom det oppleves som vanskelig å velge et studioalbum å starte med, kommer "Stars And Topsoil - A Collection" til hjelp. For mange vil nok denne samleren være tilstrekkelig og dekke behovet for Cocteau Twins' toner, og for de som virkelig smelter kan det forsikres at samtlige studioalbum byr på et formidabelt antall like sterke titler.

Blind Dumb Deaf / Sugar Hiccup / My Love Paramour / Pearly-Dewdrops' Drops / Lorelei / Pandora / Aikea-Guinea / Pink Orange Red / Pale Clouded White / Lazy Calm / The Thinner The Air / Orange Appled / Cico Buff / Carolyn's Fingers / Fifty-Fifty Clown / Iceblink Luck / Heaven Or Las Vegas / Watchlar

Det svenske Imperiet mottok i sin tid stor oppmerksomhet i Norge, Imperiet ble av mange oppfattet som eksempel på den type rockband Norge manglet. Spankulerende på en nesten demonstrativ line mellom det alternative og det kommersielle, traff Imperiet ulike grupperinger uten å tape respekt blant premissmakere. Med rock i presis modernitet koblet til røde holdninger og solidaritetskonserter i Nicaragua, en markant frontfigur i Joachim Thåström og ambisjoner i retning det engelskspråklige marked, var Imperiet såvisst et mer sexy alternativ enn de fleste av tidens norske band.

Årene har dog ikke fart så pent avsted med Imperiet. De forsiktige reservasjoner man nå og da foretok i forhold til Imperiets musikalske format, er i dag plagsomt åpenbare. Imperiets massive bruk av synthbass og keyboards i deres egentlig ganske så tradisjonelle rock, fremstår i ettertid som særdeles klønete og forferdelig utdatert. At mange av låtene har tapt distanse med årene, bidrar heller ikke til å forsterke Imperiets ettermæle. Noen kutt holder fortsatt mål - "Du Ska Va President", "Var E Vargen" og "Kickar" deriblant - , og "Rock 'N' Roll E Död" holder stand som en reell dødare (her dessverre i en liveversjon som ikke når helt opp). Foruten det var Imperiet gode i møtet med Taube og Bellman i "Balladen Om Briggen Blue Bird Av Hull" og "Märk Hur Vår Skugga", og ellers er det på sin plass å benytte anledningen til å si at "Fred" (org. av Mikael Wiehe) er en av skandinavisk rocks teiteste låter. Ever.

"Alltid Rött Alltid Rätt - En Samling 1983-88" gir et greit riss, på godt og vondt, av et band som noe ufortjent ble rangert som nordens beste rockband rundt midten av 80-tallet. "Kickar - Samlade Singlar 1981-1987" (1990) er dog å foretrekke.

Alltid Rött, Alltid Rätt / Du Ska Va President / CC Cowboys / Var E Vargen / Blå Himlen Blues / Jag Är En Idiot / Surabaya Johnny / Kickar / Saker Som Hon Gör / Kriget Med Mig Själv / Österns Röda Ros / 19Hundra80Sju / Guld Och Döda Skogar / Fred / Balladen Om Briggen Blue Bird Av Hull / Märk Hur Vår Skugga / Rock 'N' Roll E Död

Blondie var amerikansk new waves fremste overløpere til det kommersielle popmarkedet. Stor popularitet i USA til tross, det var engelskmennene som i aller størst grad smeltet for Blondies opportunistiske miks av powerpop og disco. Gjennom to korte år fra høsten 1978 til høsten 1980 suste Blondie inn på førsteplass i England ved syv anledninger, hvorav "Atomic", "Call Me" og "The Tide Is High" sørget for hat-trick på singlelisten i 1980.

Blondie og samlealbum er en mildt sagt omfattende butikk hvor det kan velges og vrakes blant en rekke varianter. "Atomic: The Very Best Of Blondie" er verken bedre eller verre enn de mer anstendige av disse. Her er samtlige av Blondies store hits pluss ett par mindre, samt sympatisk inkludering av debutsingelen "X-Offender" og tredjesingelen "Rip Her To Shreds"; begge disse aldri i nærkontakt med hitlister verken i USA eller England. De overflødige remiksene av "Atomic" kunne dog godt veket plass til fordel for annet materiale. En over snittet dugelig linernote og ellers grei info er med på å gjøre "Atomic: The Very Best Of Blondie" til anbefalt basisoversikt.

Atomic / Heart Of Glass / Sunday Girl / Call Me / The Tide Is High / Denis / Dreaming / Rapture / Hanging On The Telephone / (I'm Always Touched By Your) Presence, Dear / Island Of Lost Souls / Picture This / Union City Blue / War Child / Rip Her To Shreds / One Way Or Another / X-Offender / I'm Gonna Love You Too / Fade Away And Radiate / Atomic '98 (xenomania mix) / Atomic '98 (tall paul remix)

Skal tro om ikke Morrissey selv ble positivt paff over hvor effektivt hans comeback i 2004 ble. "Live At Earls Court" er punktum for året da Morrissey ble større som internasjonal soloartist enn hva han noengang hadde vært, atten spor fra den attende desember foran drøye sytten tusen tilskuere.

Hovedvekten ligger naturlig nok på materiale fra "You Are The Quarry", men her er også fem spor fra dagene med The Smiths og biter fra tidligere soloalbum. Morrissey har fem mann i ryggen, hvilket gir et fyldig og tett lydbilde som gjenskaper studioversjonene og samstundes tilføyer en anelse tyngre skyts. Morrisseys vokal er overbevisende, han avleverer tekstene med presis kraft og treffer alle klassiske fraser med hjerte og sjel.

"Live At Earls Court" er et solid livealbum for fansen, dog uten å tilføre materialet noen nye vinkler. Som livealbum flest vil det nok derfor ikke bli utsatt for den store slitasje i noens hjem; en håndfull spinn og deretter ryddig arkivert under M for Morrissey.

How Soon Is Now? / First Of The Gang To Die / November Spawned A Monster / Don't Make Fun Of Daddy's Voice / Bigmouth Strikes Again / I Like You / Redondo Beach / Let Me Kiss You / Subway Train - Munich Air Disaster 1958 / There Is A Light That Never Goes Out / The More You Ignore Me, The Closer I Get / Friday Mourning / I Have Forgiven Jesus / The World Is Full Of Crashing Bores / Shoplifters Of The World Unite / Irish Blood, English Heart / You Know I Couldn't Last / Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me

Samlealbum myntet på spesifikke årstider eller anledninger er salgbar vare, ikke minst er sommer en anledning plateselskaper benytter til å strø ut mer eller mindre velfunderte samlinger. Taktikken er barnslig enkel: Sett sammen spor fra arkivet som på ett eller annet vis er lyse, lette og antyder sol, pakk det inn i grelle farger, og se for all del til at - og dette er det viktigste av alt - tittelen inneholder minst ett av følgende ord: summer, sun eller beach.

"The Original 80s Summer Album" oppfyller disse basiskravene, men kan vanskelig sies å være noen god sommersamler. Materialet er for så vidt godkjent, her er mye hygge, men sommertemperaturen overstiger sjelden mer enn 17+ en overskyet søndag i Bergen. Enkelte ekte sommerlåter kan spores, men hovedinntrykket er ett tilfeldig sammenrasket album som ikke skiller seg stort fra andre planløst sammensatte 80s-samlere. "The Original 80s Summer Album" blir derfor først og fremst en bekreftelse på at de beste sommeralbumene er de man skaper selv. Erfarne sommerferierende benytter tape, brenner og mp3, "The Original 80s Summer Album" og dess like er kun for useriøse slubberter.

Duran Duran : Girls On Film / Culture Club : It's A Miracle / Heaven 17 : Temptation / Spandau Ballet : Gold / Georgio Moroder & Phil Oakey : Together In Electric Dreams / Dexys Midnight Runners : Geno / Madness : Wings Of A Dove / Special A.K.A. : Nelson Mandela / The Selecter : On My Radio / UB40 : Red Red Wine / Blondie : The Tide Is High / Katrina & The Waves : Walking On Sunshine / The Power Station : Some Like It Hot / Huey Lewis & The News : The Heart Of Rock & Roll / Billy Idol : Hot In The City / Simple Minds : Someone Somewhere In Summertime / Talking Heads : Wild Wild Life / Kim Wilde : Kids In America / Debbie Harry : French Kissin' In The USA / Belinda Carlisle : Heaven Is A Place On Earth

Her en liten påminnelse om at runde to av Dorian Wathens remikskompilasjoner nå er tilgjengelig hos norske plateforhandlere. Premissene er de samme som ved forrige utgave, godt og vel tredve spor fordelt over tre cd'er til pen pris.

En smule kritikk skal registreres fordi vel mange av artistene er gjengangere fra volum én, og at det med fordel kunne vært gjort plass for flere obskuriteter / mindre kjente artister enn hva tilfellet er. Men bevares, "12"/80's/2" gir god moro for kronene.

Se for øvrig full omtale av "12/80s" for fyldigere linjer om konseptet.

cd #1: Simple Minds : New Gold Dream (12" mix) / Heaven 17 : Penthouse And Pavement (12" mix) / The Human League : The Sound Of The Crowd (12" mix) / Hue & Cry : Labour Of Love (12" mix) / Pigbag : Papa's Got A Brand New Pigbag (12" mix) / Associates : Party Fears Two (12") / ABC : When Smokey Sings (the miami mix) / INXS : Need You Tonight (liebrand mix) / Belouis Some : Imagination (12" mix) / Lloyd Cole And The Commotions : Brand New Friend (long version) / Talk Talk : Life's What You Make It (extended mix) / Visage : Night Train (extended mix)

cd #2: Pet Shop Boys : Love Comes Quickly (12" mix) / Duran Duran : The Reflex (dance mix) / Frankie Goes To Hollywood : Two Tribes (annihilation mix) / Spandau Ballet : Chant Number 1 (12" mix) / Thompson Twins : Love On Your Side (12" version) / Soft Cell : Bedsitter (extended version) / Altered Images : Don't Talk To Me About Love (12") / Siouxsie And The Banshees : Peek A Boo (silver dollar mix) / Julian Cope : Trampolene (warne out mix) / Tears For Fears : Pale Shelter (extended version) / That Petrol Emotion : Big Decision (extended version) / Echo And The Bunnymen : The Killing Moon (up all night mix)

cd #3: Aztec Camera : Oblivious (12" mix) / Haircut 100 : Favourite Shirts (12" mix) / Culture Club : I'll Tumble 4 Ya (12" mix) / The Style Council : Long Hot Summer (12" mix) / Swansway : Soul Train (12" mix) / Sly & Robbie feat. Shinehead : Boops (12" mix) / Tom Tom Club : Genius Of Love (extended mix) / Kid Creole & The Coconuts : Annie I'm Not Your Daddy (remix) / Animal Nightlife : Mr. Solitaire (12" mix) / Harold Faltermeyer : Axel F. (12" mix) / Yello : The Race (12" mix)

Atter ett dykk i seksjonen for budsjett og mager økonomi bringer denne gang frem en britisk trio som ikke kan roses for å ha vært verken spennende eller viktige. Dårlige var de derimot ikke, The Christians, som gjorde tre album med pen suksess i perioden 1987 til 1992.

The Christians' resept var ryddig, voksen soulpop, pent produsert og knirkefritt fremført ikke mange stepp til side for Simply Red. De kunne like gjerne vært et amerikansk band, "The Best Of" er lyden av disiplinerte studiomusikere og FM under sol og palme. Særdeles behagelig og sympatisk pop når sommeren er vennlig og solen smiler, på mer krevende dager blir imidlertid The Christians temmelig uvesentlige og ganske irriterende i all deres perfekthet.

"The Best Of" samler, såvidt jeg kan se, det mest sentrale fra deres tre utgivelser og inkluderer noen presise linjer om bandets historie. Test gjerne "Ideal World", "I Found Out", "There You Go Again" og "What's In A Word?" for et hyggelig og uforpliktende bekjentskap.

Harvest For The World / Ideal World / Hooverville (And They Promised Us The World) / Save A Soul In Every Town / I Found Out / There You Go Again / What's In A Word? / Say It Isn't So (Part 2) / Storms / The Bottle / Still Small Voice / Man Don't Cry / One More Baby In Black / One In A Million

Nytt stoff av ypperste kvalitet sitter tilsynelatende langt inne for Midge Ure, og hva er vel da mer naturlig enn å gjøre et hvileskjær på gammel storhet. Med femogtredve år som musiker tilbakelagt, selvbiografi nedtegnet og en nylig annonsert Order Of The British Empire å briske seg med, har Ure tillatelse til å titte i bakspeilet og repetere fortid.

"Re*Live - Sampled Looped & Trigger Happy On Tour" henter materiale fra ulike konserter foretatt på de britiske øyer vinteren 2003. Ure pluss to bevæpnet med keyboards og computers en masse gjenoppliver en rekke av Ures fineste øyeblikk som soloartist og som medlem av Ultravox. En liten svipp innom Visage ("Fade To Grey" kommer ut som mer enn bestått) samt et tidligere uutgitt studiokutt - "Tomorrow" - er det også gjort plass for.

Svært lite, strengt tatt intet, nytt tilføres noen av titlene, det er dog godt utført og vel fullført. Her og der flekkes endog antydninger til skarpere tenner - "Sleepwalk", "All Stood Still, "Monster" - , hvilket gir håp om en mulig fortsatt oppegående Ure. "Re*Live - Sampled Looped & Trigger Happy On Tour" er reservert kjernen og kan for denne registreres under merkelappen uforbeholden hygge og nostalgisk kos. Synes du det er gøyalt med bilder til musikk, kan det noteres at utgivelsen er tilgjengelig også som dvd.

Astradyne / If I Was / Passing Strangers / (You) Move Me / Edo / Reap The Wild Wind / Lament / Vienna / Beneath A Spielberg Sky / Sleepwalk / White China / New Europeans / All Stood Still / Monster / Fade To Grey / The Voice / Tomorrow

"People Get Moving - The Best Of" ble påspandert en dose tv-annonsering, uten at det helt klarte å overtale folket i retning av full renessanse for Tomboy. I det post-a-ha'ske Norge, det vil si etter a-has store gjennombrudd, kom det frem en rekke band som satset på et tidsriktig, internasjonalt sound, og som gjorde dette med større hell enn forrige generasjon norske popstjerner.

Tomboy fra Askøy utenfor Bergen var et slikt band, og tilhørte landets mest populære poporkestre i årene 1985 til 1991/92. Deres syntetiske soulpop hadde rytme og kraft, foruten et lydbilde som ikke stod særlig tilbake for hva tilsvarende utenlandske storheter serverte. Komponist Per Hansmark og vokalist Torhild Sivertsen var Tomboys tyngdepunkt, Hansmark gjorde effektiv pop i tildels bombastiske arrangementer som stod godt til Sivertsens gode, om enn til tider anstrengt påtatte, soultwist.

Mye av materialet på "People Get Moving - The Best Of" fremstår i dag som lett forglemmelig, dog innehar de mest kjente sporene fortsatt en viss appell. "People Get Moving", "Time To Be Free", "When The Kingdom Comes" og "Back To The Beat" (den er SÅ Miami Vice) er solid popvare og gode representanter for sin tids rådende lyd- og produksjonsidealer. Nettopp Tomboys samtidige modernitet er i dag vendt til det store ankepunktet mot deres musikalske ettermæle, men Tomboy solgte ikke plater bare til det rene hitlistepublikummet. Tomboy mottok generelt gode kritikker for sine album og kan vise til en Spellemannpris for beste popalbum med "Back To The Beat" i 1987.

Når Tomboy først skulle få en retrospektiv samler, kunne for øvrig plateselskapet gjort seg mer flid med omslaget. Her er ingen - absolutt ingen - informasjon om band, album og historikk, noe som gir "People Get Moving - The Best Of" et billig inntrykk.

People Get Moving / Time To Be Free / King For A Day / Fire / Danger Of Love / It Ain't A Big Thing / Back To The Beat / Home In Your Heart / When The Kingdom Comes / Sweet Talkin' Blues / Innocent Blue / All That I Need / Don't Get Me Wrong / Let Us Stay Together / PGM 2005 Remix

Greit. Her er en lovnad om at det blir lenge til neste gang vi maser om ett av EMI Golds evinnelige samlealbum. "The Best Of" får plass utelukkende for å understreke at ikke alt er like trivelig i EMIs avdeling for nytt innpakningspapir.

"The Best Of" er et riktig dårlig samlealbum, et samlealbum som stinker kynisk regnskapsfører fra omslag (det kan umulig ha tatt mer enn femten minutter i Photoshop for å slå i hop dette coveret) til innhold. Utvalget hviler i all hovedsak på materiale fra "Dare" (1981), "Hysteria" (1984) og "Romantic?" (1990) - de eneste sporene hentet annetsteds er "Mirror Man" og "Human" - , hvilket innebærer et svært snevert og selektivt blikk på The Human League. Her er ingen eksempler fra bandets to første album, og til tross for fem kutt fra "Dare" så er "Don't You Want Me" utelatt. Låtutvalget og rekkefølgen er for øvrig identisk med hva som forefinnes på Diskys "The Best Of" (1999), noe som avslører at denne utgivelsen ikke er annet enn hermetikk med oppdatert omslag og nytt katalognummer.

Kun egnet for de som er tilbøyelige til å kjøpe alle utgivelser merket The Human League. Selv er jeg skyldig i sistnevnte, og føler meg egentlig ganske... dum.

Love Action (I Believe In Love) / Mirror Man / Open Your Heart / The Sound Of The Crowd / Don't You Know I Want You / Life On Your Own / Seconds / Hard Times / Do Or Die / Heart Like A Wheel / The Lebanon / Get It Right This Time / Louise / Kiss The Future / Human / Let's Get Together Again

Billige samlealbum av langt høyere kvalitet enn tidligere tiders sjabre kolleksjoner, gjør sitt til at økonomien ikke er noe hinder for førstereisende i fortidens pop. "The Best Of" koster mindre enn en kinobillett, sorterer høydepunktene fra Culture Clubs tre første album, og kan skilte med god lyd samt et akseptabelt cover. Rundt to tredjedeler av materialet er gull og edle metaller verdt, de resterende sporene har også livets rett.

Med fjerdealbumet "From Luxury To Heartache" (1986) ekskludert og comback'et "Don't Mind If I Do" (1999) ignorert, er ikke "The Best Of" en komplett karriereoversikt. Som uttrykk for Culture Clubs kreative og kommersielle peak er imidlertid utelatelsen av de to nevnte albumene uproblematisk. Er basisbehovet begrenset til Culture Clubs beste på et brett, er "The Best Of" et like godt valg som noe annet.

Do You Really Want To Hurt Me / White Boy (Dance Mix) / Church Of The Poison Mind / Changing Every Day / The War Song / I'm Afraid Of Me (Remix) / It's A Miracle / The Dream / Time (Clock Of The Heart) / The Dive / Victims / I'll Tumble 4 Ya / Miss Me Blind / Mistake Number 3 / The Medal Song / Karma Chameleon

Rundt samme tid som de fire store fornyere av rock på norsk banet seg vei hjem til deg og meg, fant et helt annet alternativ farge og form. Bel Canto (opprinnelig med en K for dagens C) ble unnfanget i Tromsø og forløst i Brüssel, som esoterisk, elektronisk 4AD-pop krysset med regionale, arktiske trekk.

"Retrospect" viser - ved iherdig programmering, da kronologien ikke er på plass - Bel Cantos utvikling fra det kjølige til det varme og tidvis etniske, og ikke minst deres stadig stigende vilje til å møte dansegulv og lokke et større publikum. Profilen som en noe annerledes, litt modigere popduo (trio med Geir Jenssen (Biosphere) frem til 1990) har de likefullt beholdt helt opp til i dag. Atten spor gir rom for god bredde, at personlige favoritter savnes svekker ikke totalinntrykket av et retroperspektiv som gir et representativt tverrsnitt av Bel Cantos produksjon. Remastered lyd, en godkjent booklet med pene bilder, anstendig info og noen korte linjer til hvert kutt, bidrar til at "Retrospect" blir et respektabelt samlealbum.

I skrivende stund kan "Retrospect" plukkes til pen pris hos den-platekjeden-du-vet, i samme runde tar du med fordel med deg "White-Out Conditions" (1987), "Birds Of Passage" (1990) og "Shimmering, Warm And Bright" (1992).

Bombay / Shimmering, Warm And Bright / Didn't You Know It? / Images / Summer / Paradise / Idly I De-Ice / Spiderdust / A Shoulder To The Wheel / Capio / Unicorn / White-Out Conditions / Dewy Fields / Waking Will / Blank Sheets / Rumour / The Suffering / Disappear Club 5

Yazoo vil for alltid huskes som electropop'ens virkelig umake par. Der Eurythmics i rykk kunne oppfattes som en underlig konstellasjon, var Vince Clarke og Alison Moyet konstante motpoler. Enn hvor tiltalende fusjonen av Moyets varme soul og Clarkes naivistiske nerdefakter kan virke, led duoen Yazoo og deres musikk under manglende enighet og samling. Moyet og Clarke skrev det beste materialet hver for seg og ikke i fellesskap, noe som hørt det ene sporet etter det andre resulterer i et schizofrent musikalsk uttrykk. Yazoo kunne vært mer og bedre enn hva de ble.

Duoens platekarriere begrenser seg til en kort periode fra våren 1982 til sommeren 1983, to album, en håndfull singler og stor popularitet i England ble fruktene av deres virke. "Only Yazoo - The Best Of" henter seks kutt fra "Upstairs At Eric's" (1982), fire kutt fra "You And Me Both" (1983), og føyer til den selvstendige singelen "Situation" pluss b-siden fra singleutgaven av "Nobody's Diary" ("State Farm"). Som en heller ubrukelig bonus runder albumet av med tre remikser anno 1999, ingen av disse vekker stor glede og kunne med fordel blitt erstattet av flere spor fra studioalbumene.

"Only Yazoo - The Best Of" samler mye fint - "Don't Go" (stadig en av epokens beste), "Nobody's Diary", "Ode To The Boy", "Goodbye 70s" og "Situation" især - og inneholder strengt tatt det du trenger av Yazoo. Om du så absolutt insisterer på et studioalbum, så henter du utvilsomt "Upstairs At Eric's".

Only You / Ode To The Boy / Nobody's Diary / Midnight / Goodbye 70's / Anyone / Don't Go / Mr Blue / Tuesday / Winter Kills / State Farm / Situation (US 12" Mix) / Don't Go (Terry Todd Freeze Mix) / Situation (Club 69 Future Funk Mix) / Only You (1999 Mix)

EMI Gold utfører som regel anstendig arbeid med sine mange samlealbum, "The Very Best Of Classix Nouveaux" er i så måte ikke noe unntak. Et fornuftig utvalg låter fra Classix Nouveaux' katalog presenteres med god lyd, rammes inn av noen fine fotografier og opptrykk av et par singleomslag, og kranses av grunnleggende data rundt hvert kutt samt en kort - altfor kort, når sant skal sies - linernote av vokalist Sal Solo.

Classix Nouveaux var verken størst, best, viktigst eller blant de mest suksessrike av de britiske øyers nyromantikere, evner, stil og en viss egenart var de dog likevel i besittelse av. "The Very Best Of" henter sitt materiale fra årene 1980 til 1983, en gullalder i britisk pop som også Classix Nouveaux bidro til å berike. "Is It A Dream", "Guilty", "Never Never Comes" og "The Robots Dance" er alle liflig, romantisk pop og eksempler på at Classix Nouveaux på deres beste kunne spise drops med de virkelig store.

Se for øvrig omtale av "Classix Nouveaux" (1981) for flere ord om bandet.

Is It A Dream (extended version) / Guilty (new version) / Never Never Comes / Inside Outside / Forever And A Day (extended version) / No Sympathy (No Violins) / Never Again (The Days Time Erased) / No Other Way / Soldier / La Verité / The End... Or The Beginning / Where To Go / The Robots Dance (new version) / Nasty Little Green Men / Tokyo / Because You're Young

Noen misliker Madonna intenst, noe de fleste innehavere av et godt pophjerte aldri vil forstå hvordan kan være mulig. "GHV2 - Greatest Hits Volume 2" tar opp tråden der "The Immaculate Collection" (1990) tonet ut, det vil si at dette albumet dekker Madonnas virke gjennom 90-tallet og opp til 2001.

Et par av Madonnas album på 90-tallet er av variabel kvalitet - ikke minst "Erotica" (1992) - , men det forkludret ikke hennes teft for gode singler. Med albumene "Ray Of Light" (1998) og "Music" (2000) kom hun dessuten sterkt tilbake, rundt årtusenskiftet stod hun på tilsvarende kvalitetsmessige høyder som i glansperioden på slutten av 80-tallet. Et like kjært samlealbum som "The Immaculate Collection" vil "GHV2" aldri bli, men kutt som "Erotica", "Secrets", "Beautiful Stranger" "Ray Of Light", "Frozen", "Don't Tell Me" og "What It Feels Like For A Girl" er likevel umistelig popmusikk av høyeste klasse.

En informativ og rett interessant linernote av Dan Cadan og et hefte fylt til randen med miniatyrbilder av Madonna - som uten tvil er en av tidenes hyppigst fotograferte stjerner - , bidrar til å gjøre "GHV2 - Greatest Hits Volume 2" til en solid og tiltalende oppsummering.

Deeper And Deeper / Erotica / Human Nature / Secrets / Don't Cry For Me Argentina / Bedtime Story / The Power Of Good-Bye / Beautiful Stranger / Frozen / Take A Bow / Ray Of Light / Don't Tell Me / What It Feels Like For A Girl / Drowned World - Substitute For Love / Music

Med nytt studioalbum - det første på tolv år - rett rundt hjørnet, er det vel verdt å ta et gjenhør med Idols beste øyeblikk. Suverene studioalbum har han aldri laget ("Rebel Yell" (1984) var dog et godt forsøk), hvilket betyr at Billy Idol hører til blant de artister som fungerer best i singleformat. "Greatest Hits" foretar et kronologisk løp gjennom mannens største hits, fra Generation X' "Dancing With Myself" (1980) til "Shock To The System" (1993). "Speed", hentet fra Sandra Bullocks gjennombruddsfilm av samme navn, er det eneste markante sporet som er utelatt. Som bonus får man en akustisk liveversjon av "Rebel Yell", samt et flunkende nytt spor i coverversjonen av Simple Minds' "Don't You (Forget About Me)".

Kutt som "White Wedding (Part 1)", "Rebel Yell", "Eyes Without A Face", "Flesh For Fantasy", "Sweet Sixteen" og "Cradle Of Love" står seg fortsatt som ypperlige singler og bevis på at Billy Idols artistnavn ikke bare var utslag av frekk ubeskjedenhet. Så får man heller lukke øynene og ørene for det hærverket han bedriver på "L.A. Woman" og "Don't You (Forget About Me)"; sistnevnte så grusom at han burde vært lagt over setet på en Harley Davidson og i all offentlighet fått pryl tre strake dager til ende. Med en brukbart informativ booklet som vedlegg, utgjør "Greatest Hits" totalt sett Billy Idols beste album. Har du denne utgivelsen, har du track på Idol.

Dancing With Myself / Mony Mony / Hot In The City / White Wedding (Part 1) / Rebel Yell / Eyes Without A Face / Flesh For Fantasy / Catch My Fall / To Be A Lover / Don't Need A Gun / Sweet Sixteen / Cradle Of Love / L.A. Woman / Shock To The System / Rebel Yell (live and acoustic) / Don't You (Forget About Me)

a-ha på scene er ikke stort å se på. Waaktaar og Furuholmen ser mest av alt ut som de har lyst til å komme seg hjem og se på tv, og Harket er til frontfigur å være noe tilnærmet bevegelseshemmet. a-has evner som liveband, rent visuelt, er i det hele tatt ikke særlig å skryte av, det musikalske holder dog solid standard.

"How Can I Sleep With Your Voice In My Head" - fin tittel - henter sitt materiale fra ulike steder i Europa høsten 2002, fra turnéen i forbindelse med "Lifelines" (2002). Med seg har a-ha Lindvall-brødrene som rytmeseksjon, Christer Karlsson på keyboards og Anneli Drecker (Bel Canto) på vokal. De utgjør en samspilt enhet som gir a-has materiale større tyngde og noe hardere kanter enn hva man er vant til fra studioversjonene. Harkets vokale innsats står (selvsagt) til mer enn godkjent, i sum klarer a-ha på "How Can I Sleep With Your Voice In My Head" å understreke hvor mange kvaliteter og gode låter de har skapt gjennom karrieren.

"How Can I Sleep With Your Voice In My Head" reflekterer trolig i bedre grad enn studioalbumene hva a-ha, og da ikke minst Waaktaar, ønsker å fremstå som - som et kvalitetssterkt, klassisk poprockband med ønske om å bli tatt på alvor og få respekt også blant et kritisk, voksent publikum.

Forever Not Yours / Minor Earth Major Sky / Manhattan Skyline / I've Been Losing You / Crying In The Rain / The Sun Always Shines On TV / Did Anyone Approach You / The Swing Of Things / Lifelines / Stay On These Roads / Hunting High And Low / Take On Me / The Living Daylights / Summer Moved On

Det tidligere omtalte magasinet "Depeche Mode And The Story Of Electropop" slo fast at dersom du akter å eie kun et album av Ultravox, så bør du forsikre deg om at det albumet er "The Island Years". En påstand tilhørende en av flere tvilsomme utsagn i nevnte magasin, og en påstand helt klart egnet til å vekke indignerte protester blant alle som verdsetter 80-tallets Ultravox.

Som en representativ introduksjon til de tre albumene Ultravox skapte i årene 1977-78 er imidlertid "The Island Years" et godt og billig alternativ. Albumet er arvtageren til "Three Into One" (1979), med nytt (og dårligere) omslag samt tilføyelse av flere kutt. Samtlige album er godt representert, og med unntak for de fraværende "Dislocation" og "Can't Stay Long" er låtutvalget foretatt etter korrekt manual. Bandets vaklende gang mellom glam, elektronikk, art og punk kommer godt frem og viser bandets store spennvidde i disse årene.

For de mange som utelukkende forbinder Ultravox med "Vienna", "Dancing With Tears In My Eyes" og en håndfull av de øvrige singlene fra 80-tallet, kan "The Island Years" by på en musikalsk informativ - og kanskje noe overraskende - opplevelse. For oss andre er "The Island Years" nok en påminnelse om at denne epoken i bandets historie er en ofte neglisjert affære utenfor de britiske øyer.

Dangerous Rhythm / My Sex / I Want To Be A Machine / The Wild, The Beautiful And The Damned / Life At Rainbow's End (For All The Tax Exiles On Main Street) / Young Savage / Slip Away / RockWrok / Hiroshima Mon Amour / Distant Smile / The Man Who Dies Everyday / While I'm Still Alive / Slow Motion / Quiet Men / Cross Fade / Just For A Moment

John Foxx tilhører ikke de artister som har slitt landeveien i overdreven grad, noe som kanskje er et av flere uttrykk for hans tilbaketrukne rolle som the quiet man. I de få tilfellene han har gjort turnéer har imidlertid tape'n rullet, og den doble "The Golden Section Tour + The Omnidelic Exotour" samler opptak gjort med fjorten års mellomrom.

"The Golden Section Tour" var Foxx' første turné som soloartist, foretatt i forbindelse med promoteringen av hans tredje soloalbum - "The Golden Section" (1983). Opptakene er gjort ved to ulike anledninger, på The Dominon Theatre, London i oktober 1983, og The Lyceum, London i desember samme år. Foxx backes av et firemannsband med tradisjonell besetning (bl.a. Robin Simon på gitar), noe som er illustrerende for at han på denne tiden var i ferd med å forlate den rene synthvinkelen for en periode. "The Omnidelic Exotour" fant sted i 1997, og her har Foxx kun selskap av kompanjong Louis Gordon. Opptakene er hentet fra A Certain Ratios Warehouse og Metamatic Studio - hvilket betyr at konserten fra 1997 er gjort live i studio og uten publikum tilstede.

Det er derfor to ganske ulike versjoner av Foxx live som presenteres, fra cd1s fyldige, bandpregede konsert med publikumsbrus til cd2s kjølige, totalelektroniske duo i stille studio. Felles for begge cd'ene er dog hyppige innslag av materiale fra 70-tallets Ultravox, noe som bør gjøre denne utgivelsen interessant også for de som utelukkende bryr seg med nevnte band og ikke Foxx solo. Musikalsk er "The Omnidelic Exotour" klart mest spennende, mekanisk electropop med sylskarp lyd og lange, mer eller mindre ommøblerte utgaver av de opprinnelige låtene.

Pakket i fin digipak med utbrett og informativ booklet utgjør "The Golden Section Tour + The Omnidelic Exotour" en tiltalende helhet som sklir pent inn som et veldreid supplement til Foxx' studioalbum.

cd #1 - the golden section tour: Running Across Thin Ice With Tigers / Walk Away / The Hidden Man / Slow Motion / The Quiet Men / Can't Stay Long / When I Was A Man And You Were A Woman / Systems Of Romance / The Garden

cd #1 - the omnidelic exotour: 20th Century / Burning Car / Overpass / This City / Hiroshima Mon Amour / Just For A Moment / The Quiet Men / Dislocation / An Ocean We Can Breathe / Through My Sleeping / The Noise / Shifting City / Endlessly

Spectrum er Universals billigserie bestående av samlealbum med store og mellomstore navn fra konsernets omfattende katalog. Spectrumavdelingens åpenbare fordel i forhold til uavhengige lavprisselskapers tilsvarende samlinger, er at de som setter sammen albumene har langt bedre tilgang til bandenes fullstendige diskografi enn de selskaper som er avhengige av å hente inn tillatelse fra nær og fjern for å benytte materiale. Det igjen betyr at utgivelser på Spectrum ofte har en rett så akseptabel track liste.

"Poison Arrow" henter singler og albumspor fra samtlige av ABCs fem studioalbum på 80-tallet, fra "The Lexicon Of Love" (1982) til "UP" (1989). I tillegg er det gitt plass til debutsingelen "Tears Are Not Enough" (i demoversjon, riktignok) og dens b-side "Alphabet Soup". Totalt sett rommer "Poison Arrow" mer enn nok konfekt til å forklare ABCs kvaliteter, men selv om albumet har en fint sammensatt track liste så er det likevel ett par underligheter her. "UP" er - albumets manglende suksess tatt i betraktning - overrepresentert med sine fire spor, og det skal godt gjøres å forklare hvorfor "When Smokey Sings" (som ble ABCs største hit i USA i 1987) og "Be Near Me" er utelatt.

Så mange tårer verdt å gråte over disse ankepunktene er det likevel ikke, ikke så lenge de seksten sporene som er på plass utgjør en fin rekke med forsvinnende få nedturer. "Poison Arrow" resulterer derfor i 69 vel anvendte kroner for alle som ønsker en første prøvesmak på ABCs fyldige, amorøse popfinesse.

The Look Of Love (Part 1) / Poison Arrow / Tears Are Not Enough (Demo) / The Night You Murdered Love (Sheer-Chic Mix) / Fear Of The World / North / Never More Than Now / S.O.S. / Think Again / I'm In Love With You / One Better World / Vanity Kills / The Greatest Love Of All / Alphabet Soup / Tower Of London / King Money

Disse egenrådige men elskverdige briter er på ingen måte fremmed med hitsamlinger fra tidligere, men deres foreløpig siste variant innehar foruten gamle, kjære spor en forlokkende bonusrosin. Det vil si dersom man setter kronene på den doble utgaven av "Greatest Hits". Første cd er den sedvanlige hitparaden, som gjennom atten spor dekker bandets levetid helt opp til utgivelsen av denne samleren. Atten spor innebærer mangt som er verdt begjær, men også biter av savn for alle med godt kjennskap til bandets produksjon. Som en representativ introduksjon for uinnvidde oppfyller imidlertid "Greatest Hits" sin misjon.

Lokkematen for alle som allerede kjenner sin The Cure er cd2, en cd inneholdende de samme atten sporene som cd1 med den forskjell at de her kommer i akustiske versjoner. Samtlige spor en nyinnspilte i forbindelse med utgivelsen, fanget live i studio den 13. august 2001. Lureri og taskenspill for å få fans til å kjøpe gammelt materiale om igjen lagt til side, så må det være lov til å si at disse opptakene gir fullverdig valuta for skillingene. En rekke vinnere i nye drakter kan aldri bli verre enn i det minste fall interessant, noe som gjør "Acoustic Hits" til et alternativ på dager hvor man ellers måtte være mett på The Cure.

cd #1 - greatest hits: Boys Don't Cry / A Forest / Let's Go To Bed / The Walk / The Lovecats / Inbetween Days / Close To Me / Why Can't I Be You? / Just Like Heaven / Lullaby / Love Song / Never Enough / High / Friday I'm In Love / Mint Car / Wrong Number / Cut Here / Just Say Yes

cd #1 - acoustic hits: Boys Don't Cry / A Forest / Let's Go To Bed / The Walk / The Lovecats / Inbetween Days / Close To Me / Why Can't I Be You? / Just Like Heaven / Lullaby / Love Song / Never Enough / High / Friday I'm In Love / Mint Car / Wrong Number / Cut Here / Just Say Yes