Da Pixies begynte å gjøre seg bemerket mot slutten av 80-tallet var de del av et større løft for amerikansk, alternativ rock generelt. Fundamentet for fremgangene til SubPop, grunge og revitaliseringen av tyngre rock, ble lagt fra 1987/88 og utover. Pixies ble sammen med band som Jane's Addiction, Faith No More, Mudhoney og veteranene Sonic Youth et sentralt navn i den nye bølgen av alternativ rock fra USA.

Musikalsk sett var mange av disse bandene svært ulike, og ikke minst Pixies skilte seg ut som noe helt for seg selv. Bandets energiske indierock balanserer mellom pop og rock, lys og skygge, og er i det ene øyeblikket melodiøs og normal for plutselig i neste øyeblikk å fremstå støyete og ustrukturert. Et unikt, skarpt gitarsound og effektfull vekselbruk av Kim Deals kontrollerte vokal og Black Francis' ofte på randen av sammenbrudd-vokal, gir bandet særpreg og gjør dem lett gjenkjennelige uansett om låten er et kjapt punkutbrudd som "Tony's Theme" eller et dempet spor som "Where Is My Mind?". Tidvis bruk av spanske tekster gir Pixies et nesten eksotisk preg, og er med på å underbygge det litt schizofrene inntrykket bandets musikk gir meg.

"Surfer Rosa" er bandets første fulle album etter debuten med minialbumet "Come On Pilgrim" året før, og viser et band som er tilnærmet ferdig utviklet og allerede har funnet sin nisje. "Surfer Rosa" angriper dagen med en bankende trommeintro som etter noen sekunder får selskap av dyp, vibrerende bass, før en lys fuzzgitar ønsker melodien velkommen. Francis snakkesynger og hoier om hverandre mens Deals stemme skaper kontrast og bærer selve melodien i en låt som stopper, starter, hakker og hopper - "Bone Machine" er i det hele tatt en ypperlig introduksjon til bandet, en av de låtene som rett og slett er Pixies. Påfølgende "Break My Body" er enklere og mer rett frem fuzzpop, med hektende gitarer og et suverent refreng; før rakettmotoren fyres opp med hyperkjappe "Something Against You". Noe av hemmeligheten med den beste popmusikken er evnen til å fatte seg i korthet og ikke tvære idéer, refrenger og melodier ut for lenge, og nettopp her ligger mye av Pixies` styrke. Mange av låtene gjøres unna på godt under to minutter, noe som medfører at man sjeldent rekker å ta seg i å vente på neste spor ut. Som ett og ett halvt minutt med "Broken Face", det er kort - men det er akkurat passe. Pixies sine ofte hektiske låter kler kortformatet veldig bra, og en slik kort dose skaper en uimotståelig trang til å spille låtene om igjen.

Albumets sterkeste låtrekke kommer på midtpartiet, hvor titlene "River Euphrates", "Where Is My Mind?", "Cactus" og "Tony's Theme" samlet utgjør fire formidable eksempler på bandets styrke og spennvidde. Fra "River Euphrates" gyngende driv og ekstatiske, jublende refreng (det er muligens min ultimate favorittlåt med Pixies) gjennom "Where Is My Mind?" og dens drømmende, småmystiske poplandskap, og til "Tony's Theme"'s sjarmerende tyggegummipunk er det stor variasjon; og den enkle, nesten minimalistiske, "Cactus" innehar enorm nerve og innestengt, boblende energi. Sistnevnte gjorde for øvrig David Bowie en svært vellykket versjon av på sitt 2002 album "Heathen". Platens fire siste spor klarer ikke helt å følge opp den skyhøye standarden som de første 2/3-delene av albumet holder, men innen man kommer så langt har man altså blitt servert intet mindre enn ni uforglemmelige spor på strak arm.

Selv om Pixies musikk er full av energi, støy og sterke utbrudd, så har jeg alltid oppfattet den som veldig feminin. Hvorvidt det er det rytmiske, de ofte elegante overgangene mellom det rolige og det aggressive, Francis' lyse vokal, eller bare rett og slett et resultat av Deals sentrale posisjon i bandet som gjør det, er ikke lett å si. Sannsynligvis en kombinasjon av alt dette, noe som gjør at bandet skaper heftig rock som samtidig befinner seg milesvis unna rølpete testosteronrock. På "Surfer Rosa" bekreftet Pixies at de virkelig var å regne som et interessant alternativ til mengdene av tradisjonelle, likelydende rockband. Gode komposisjoner kombinert med originale vendinger er en formel som sjelden slår feil, og selv om svært mange hevder at "Doolittle" (1989) er bandets beste album, så vil de samme personene mene at "Surfer Rosa" følger hakk i hæl. Selv holder jeg faktisk en knapp på "Surfer Rosa", men uansett hvordan man velger å rangere bandets album - så tilhører "Surfer Rosa" de obligatoriske kjøpene.

Vær oppmerksom på at den utgaven av albumet som er mest vanlig å finne i Norge også inkluderer samtlige åtte spor fra "Come On Pilgrim" (1987) - og det gjør på ingen måte albumet til noe dårligere kjøp.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.