Med deres fjerde album satte The Psychedelic Furs for alvor kreftene inn på å tekkes et større publikum. Utviklingen i retning av et lettere tilgjengelig lydbilde var hørbar allerede på "Forever Now" (1982), men med "Mirror Moves" tok Butler & co. skrittet fullt ut. Svært sentral i oppgaven med å virkeliggjøre bandets ambisjoner om kommersiell vekst var produsent og (nyrekruttert) trommeslager Keith Forsey. Amerikanske Forsey fremstod i denne perioden som en ressurs for flere artister - bl.a. Pat Benatar og Billy Idol - med hensyn til å skape en type lyd som er glatt og radiovennlig samtidig som den ivaretar noen tagger av rock.

"Mirror Moves" lyder luftig og velpolert men er sterkt preget av en noe monoton og diskotekvennlig beat som muligens kan virke litt slitsom i dag. Bandets opprinnelige sound er imidlertid godt balansert mot sine nye omgivelser, og sett i sammenheng med de foregående albumene står "Mirror Moves" som en logisk og høyst naturlig utvikling for bandet. The Psychedelic Furs' særtrekk er bevart, Ashtons gitarer finner sin plass blant alle keyboardene, kontrollert bruk av saksofon er fortsatt en integrert del av lydbildet, og Richard Butlers eminente vokal er som alltid tydelig og dominerende i sentrum.

Albumets store styrke ligger dog ikke i produksjonen eller de individuelle musikernes innsats, men i det tildels strålende låtmaterialet. Samtlige av platens fire første spor - som utgjør hele side a. i vinylversjon - fant veien til singleformat, og utgjør samlet en overbevisende hitparade. Fra "Heartbeat"s saksofondrevne rock møter disco til "The Ghost In You"s strøkne pop og "Here Come Cowboys"' overlegne coolness er førstesiden en jublende triumfferd for The Psychedelic Furs. Mellom disse tre ligger skamløst fengende "Heaven", en låt hvis omfavnende refreng er med på å gjøre den til en av 1984s mest minneverdige singler. Av de fire singlene var "Heaven"s 29. plass i England den desidert høyeste plasseringen noen av de oppnådde, og at ikke en eneste av disse singlene ble en større hit fortoner seg alldeles ubegripelig.

Nær sagt selvsagt makter ikke side b. å opprettholde samme skyhøye standard, men det er faktisk ikke så langt fra og ingen dårlig låt er å skue i mils omkrets. "My Time" og "Like A Stranger" er begge fine poplåter i samme nabolag som det "The Ghost In You" ferdes i, de hensettes imidlertid i skyggen av de tre avsluttende sporene - da ikke minst "Alice's House" og "High Wire Days". "Alice's House" anføres av et enkelt piano- og gitarriff og fremstår som platens mest rufsete låt med en kledelig 70-talls glamfeeling. Avsluttende "High Wire Days" er stor og mektig, dyppet i stryker-/blåserlignende keyboardtoner og kronet med et refreng som i likhet med "Heaven" brer ut vingene i full spenn.

The Psychedelic Furs klarte bare i beskjeden grad å erobre massene, men du verden hvilket godt forsøk "Mirror Moves" var. "Mirror Moves" tilhører de albumene jeg setter virkelig stor pris på, dog uten å være døv for det faktum at det er et produkt av sin tid og lider under en produksjon med et visst datostempel. Akkurat det er veldig synd så lenge albumet inneholder flere av bandets beste låter og totalt sett er det jevneste av deres utgivelser. Med et mer utfordrende og litt tøffere lydbilde ville "Mirror Moves" trolig blitt ansett som en klassiker blant langt flere enn hva tilfellet er i dag.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.