Dersom man ber en tilfeldig, gjennomsnittlig musikkinteressert person liste opp markante band fra Kanada, vil det som oftest resultere i en relativt kort liste. Hvilket er noe underlig med tanke på Kanadas nære beliggenhet både kulturelt og geografisk til det store amerikanske platemarkedet. Mange vil sikkert protestere med hensyn til at Men Without Hats fortjener å betegnes som et markant band, men faktum er nå en gang at bandets første album resulterte i høyst akseptabel kommersiell suksess.

Kvartetten Men Without Hats befinner seg musikalsk innenfor synthpopsjangeren, en sjanger som - i det minste i kommersiell henseende - var sterkt dominert av britiske band og artister. At bandet kom fra andre kanter av kloden enn Sheffield, Manchester eller London medførte at de utviklet et noe annerledes sound, selv om virkemidlene stort sett var de samme som hos sine britiske frender. Men Without Hats føles varmere og vennligere, frigjort fra innflytelse av kontinentale rytmemønstre (les: Kraftwerk, D.A.F. o.l.) eller strømlinjeformet, elektronisk kulde. "Rhythm Of Youth" - som er deres debutalbum - er lyden av varm, dansbar, leken og nesten romantisk popmusikk - en slags hobbitpop, om du vil. Foruten selve lydbildet, som foruten keyboards og synth også inkluderer moderate mengder av gitar og percussion, så er det nok vokalist Ivan Doroschuks kraftige og malmfulle røst som er den viktigste enkeltårsaken til at Men Without Hats skiller seg ut fra mange sammenlignbare band. Doroschuk har en ganske "voksen" stemme som står i sterk og effektiv kontrast til musikkens og tekstenes mer "barnslige" uttrykk.

"The Safety Dance" var enkeltlåten som gjorde Men Without Hats til et navn for massene, og det er en låt som mange har et bevisst eller ubevisst forhold til. Den er en av 80-tallets aller beste låter innen sin sjanger, og selv de som aldri kan huske å ha hørt navnet Men Without Hats nikker gjerne med hodet og vrikker gjerne hoften i gjenkjennede glede over tonene av "The Safety Dance". At bandet aldri klarte å følge opp låten salgsmessig - som etter min mening skyldes at bandet hadde et ytre og (manglende) image som gjorde at de ikke var særlig gagnbare som posterstars - betyr imidlertid ikke at albumet, eller senere album for den saks skyld, mangler andre potensielle hitkandiater.

De mest åpenbare hitemnene kommer i form av de to andre singlesporene, "I Got The Message" og "Living In China". Begge disse er kjappe, medrivende og hyperenkle låter med stort hitpotensiale, ikke minst er den powerpop-lydende "Living In China" med sitt en-fingers ping pong tema og allsang refreng en lystig partytopper. Apropos singler, så ble "I Like" rett nok også utgitt som singel, men da kun i USA og Kanada. Det finnes også en utgave av albumet som inkluderer en femte singel i form av "Antarctica".

Min favoritt på albumet, og trolig favoritt med bandet alt sett under ett, er nettopp "I Like" - kontrollert, gyngende pop med en fantastisk flyt og et vagt vokalekko som ytterligere forsterker Doroschuks stemme. Dessuten er jeg svak for låtens mantra - "... I like, when it blows real hard, and it doesn't even show". Bandet besitter dog andre sider enn de rent poporgasmiske øyeblikkene, så som dramatiske "Ideas For Walls" eller den mer komplekse, pretensiøse "The Great Ones Remember". Sistnevnte lider i ettertid under et noe veikt og utdatert arrangement, men det klarer likevel ikke å skjule låtens store kvaliteter - jeg tar med glede imot en oppdatert nyinnspilling av akkurat det sporet. Som en sjarmerende, sensuell pustepause finner franskpråklige "Cocoricci (Le Tango Des Voleurs)" sin plass som et eksempel på bandets evne til å variere sitt eget uttrykk uten at det fremstår som påtatt eller løsrevet fra helheten.

"Rhythm Of Youth" er et variert og sympatisk album preget av til dels veldig sterke låter i kombinasjon med en befriende uhøytidelig tone. Platen fortjener så absolutt å huskes for mer enn bare "The Safety Dance", men tilgjengeligheten til både dette og senere album er ikke spesielt god. En god løsning kan være (den noe underlig titulerte) "The Very Best Of" (CMC, 97) som samler store deler av sporene fra bandets to første album - hvilket vil si låter fra "Folk Of The Eighties (Part III)" (1984) foruten sporene fra "Rhythm Of Youth" - samt noen enkeltspor fra singler og ep'er fra samme periode, og samlet utgjør solid valuta for lommepengene.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.