Finnes det i det hele tatt ett dårligere band enn Mötley Crüe? Alle som har lest den hysteriske bandbiografien "The Dirt" vil utvilsomt gi Mötley Crüe full pott for å ha bragt rocken noen gode historier og myter, men har Mötley Crüe bragt rocken noe av musikalsk verdi? Nope. Ikke dersom man skal dømme etter "Theatre Of Pain" i det minste, og det regnes tross alt som klassisk Mötley Crüe.

For en som tilbragte 80-tallet mer i selskap med synth og glossy pop enn rølpete sleaze, vil det sikkert ikke være unaturlig at "Theatre Of Pain" fremstår som et dårlig album, det som er sjokkerende er hvor sidrumpa det hele lyder. Med årene har jeg lært meg å sette pris på en god dose møkkete rock, glam og sleaze, det være seg Alice Cooper, Kiss, Hanoi Rocks, Backstreet Girls, The Darkness og en rekke med. Heller ikke er jeg fremmed for metal, piggtråd og rølp generelt - og selv en velfrisert puddel går ned rett som det er - , det er med andre ord ikke sjangeren som er problemet i forhold til "Theatre Of Pain".

Problemet er ganske enkelt at "Theatre Of Pain" er et usannsynlig evneveikt album begått av fordrukne posterboys som knapt kan spille og har et overfladisk forhold til rock på lik linje med en gjennomsnittlig hamster. Det sørgelige faktum at Mötley Crüe på "Theatre Of Pain" ikke klarer å bestemme seg for om de skal være beinharde rockere eller gå for full puddelfrisyre bare understreker bandets puslete holdning til egen musikk. Mötley Crües insisterende forsøk på å være ROCK evner ikke å overbevise noen som har en smule oversikt, til det blir det for flatt, platt og veikt.

"Theatre Of Pain" inneholder ikke en eneste komposisjon eller et eneste riff som et halvveis brukbart kjellerband fra Kløfta ikke kunne gjort med større tyngde og spenst. Delvis fislete og grå, livløs produksjon forverrer elendigheten ytterligere og sender deg i fnisende nostalgi tilbake til fritidsklubben i 1985 da naboguttene - som spilte i bandet Pussy Crew, eller noe sånt - kringkastet sin siste demo over høytaleranlegget.

Det verste er dog mangelen på selvironi og humor, elementer av det kunne reddet albumet fra patetisk katastrofe, men Mötley Crüe er fullstendig blottet for ironisk distanse. Dette er blodig alvor, og det gjør det desto mer tåpelig. Der Twisted Sister gjorde sin act med humor er Mötley Crüe dypt seriøse. Utrolig, men sant. - I Wanna Rock, brølte Twisted Sister - og det var moro. - Raise Your Hands To Rock, brøler Mötley Crüe - og det er så pinlig at du ikke vet hvor du skal snu deg.

Hudflett meg gjerne dersom du har et kjært forhold til Mötley Crüe, og rull meg gjerne i hairspray og mascara i samme slengen, men det vil ikke endre det faktum at "Theatre Of Pain" er et sinnsykt dårlig album bestående av begredelige unnskyldninger for rock 'n' roll. Kanskje på høy tid å prøve litt skikkelig rock 'n' roll?

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.