Musikkmessig er det strengt tatt drøye tyve år siden Jackson var spesielt relevant. "Bad" (1987) ble det siste av hans album som virkelig rokket hele kloden, hans siste i front og det siste som fikk medmusikanter og skribenter til å gjøre notater ved skolebenken. Perioden 1979 til 1987 var hva som skapte myten Michael Jackson, "Off The Wall" (1979) og "Thriller" (1982) står som påler i pophistorien. Jacksons innflytelse på svart - og øvrig - popmusikk i disse årene, lar seg vanskelig måle. For alle, om man evner å skille artist fra privatperson eller ei, er den perioden Jacksons store arv og hva han fortjener å bli husket for.

Kontroversene, beskyldningene og skandalene har for all fremtid svertet Jacksons ettermæle. Gutten som aldri fikk lov til å være gutt, tok tilbake det tapte ved å være gutt da han ble mann. En illusorisk lykkeverden, en beskyttende plastboble. Det bar galt avsted, fryktelig galt. Jackson ble en amerikansk tragedie; jaget, hånet og foraktet av mange. Det hadde vært fint å konkludere Jacksons tidlige død som sørgelig sorti av et fantastisk liv, men heller er det nok sørgelig sorti av et plaget liv.

Med kun få uker igjen før Jackson skulle vende tilbake til scenen for siste gang, gjennom femti gigantiske farvelkonserter på O2 Arena i London, føles det på et slags vis at hans brå bortgang ble til velsignelse for ham selv. Han slapp den ydmykelse en eventuelt manglende kraft og evne til å gjenskape forgangen magi ville medført, og legenden om artisten Michael Jackson - slik han en gang var - fikk leve videre. Han vil bli husket. Lenge.

Tips en venn om denne saken