Danny Wilson er ingen person, men navnet på en skotsk trio som gjorde to album med fin suksess før de takket for seg. "Meet Danny Wilson" var deres første album, tittelen er - i likhet med bandets navn - hentet fra Frank Sinatra filmen "Meet Danny Wilson" (1952). Direkte musikalske referanser til Sinatra finner man lite av i Danny Wilsons musikk, men den inneholder likevel en perfeksjonistisk, myk eleganse som ikke gjør skam på Sinatras musikalske rykte.

Som tilfellet nesten alltid er når popband begir seg ut på detaljrike, velspilte og softe produksjoner, ble også Danny Wilson sammenlignet med Steely Dan. Sant nok er det mange influenser fra Becker og Fagen her, men Danny Wilsons mikstur av scottish soul og klassisk pop er også viktige brikker i helheten. Stilsikker og elegant er uansett musikken som befinner seg på "Meet Danny Wilson", akkurat som omslaget utstråler et voksent og sofistikert bilde av Danny Wilson.

"Meet Danny Wilson" preges av piano og keyboards foruten Gary Clarks rene, varme vokal; forsiktige gitarer, strykere og blåsere bidrar til å berike lydbildet. Til tross for visse takter i retning av cocktailmusikk befinner Danny Wilson seg på debutalbumet ikke så altfor langt fra sine samtidige landsmenn i Deacon Blue. Men der Deacon Blue presenterte et fyldigere, mer bandpreget sound er Danny Wilson et luftigere studioprodukt skapt i samarbeid med gjestemusikere.

En stor og en mindre hitsingle fant veien fra albumet, rørende "Mary's Prayer" gikk helt til nummer 3. i England, mens "Davy" ble en mindre hit. Selv om disse låtene ikke markerte seg på hitlister i Norge, ble i det minste "Mary's Prayer" gjenstand for radiospilling også her i landet. Kjenner du og husker du singlene har du langt på vei et representativt bilde av hvordan albumet totalt sett fremstår.

"Mary's Prayer" og "Davy" er likevel langt fra albumets beste spor, "Steamtrains To The Milky Way" med sin diskrete trompet og fine pianopassasjer, den Tom Waitske valsen "Ruby's Golden Wedding", de kjappe poplåtene "Aberdeen" og "A Girl I Used To Know" samt bossanovasmygeren "Nothing Ever Goes To Plan" er de av platens titler som fester seg best i mine ører. "Meet Danny Wilson" er dog så jevn og består av så mange solide enkeltspor at det neppe byr på vansker å finne helt andre favorittkutt enn de fem nevnte.

Danny Wilsons musikk er ikke egnet til å sette verden i fyr og flamme eller gi deg en euforisk lytteopplevelse, men den er utvilsomt pen, dyktig arrangert og uhyre behagelig. Popmusikk for de stille stundene, som dempet bakgrunn såvel som fokus og sentrum sammen med en god kopp te.