For første gang siden 1994 gjennomfører Marillion en turné som også omfatter Skandinavia, og tirsdag kveld var turen kommet til Oslo. Med et ferskt og meget overbevisende album i bagasjen var derfor forventningene store på et godt besøkt Rockefeller.

Ankomst rundt 21:15 viste seg å være i seneste laget for å få med seg særlig av supportbandet Gazpacho. Selv er jeg ukjent med bandet - ja, jeg har blitt litt lat m.h.t. å smake på nyere navn - , men de få låtene jeg fikk med meg fortalte om et sympatisk band fundert på varm, symfonisk poprock. Publikum responderte med oppmerksom og god respons, noe som sikkert også har sammenheng med Gazpachos opphav i Oslo. Gazpacho følger Marillion på hele turnéen, interesserte kan sjekke bandet nærmere på www.gazpachoworld.com.

Rundt klokken 22:00 entret Marillion scenen og gikk løs på første sett som utelukkende består av materiale hentet fra sistealbumet "Marbles". Det å spille så og si hele albumet på strak arm er en dristig handling med tanke på hvor lite innarbeidet låtene er blant tilhørerne. På den annen side forteller det for det første ganske mye om hvilken type band Marillion ønsker å fremstå som - som et band med vilje og tro på nåtid og fremtid i stedet for vektlegging av fortid. For det andre vitner det om et band som er bevisst på at de med "Marbles" har levert ett sett låter av så høy kvalitet at det faktisk er forsvarlig å sette full fokus på disse.

Klarte de så å opprettholde interessen og overføre albumet til konsertformatet? Så definitivt ja. For meg ble denne delen av konserten kveldens klare høydepunkt. Som album og som helhet presterte "Marbles" å vokse ytterligere i løpet av kvelden, ikke minst takket være Hogarths formidable innsats. Han var virkelig til stede på scenen og sang med sitrende kraft og innlevelse. Spesielt gledelig var det at de i utgangspunktet enorme "The Invisible Man" og "Neverland" fungerte så godt live, under "Neverland" kom endog gåsehuden krypende.

Visuelt er det, foruten Hogarth som scenens midtpunkt, lys- og bildeshowet som fanger oppmerksomheten. Det er muligens ikke spesielt spennende, men fremstår både smak- og effektfullt. Resten av bandet har fokus på det musikalske og gjør lite sprell, Trewavas gjør noen løp over scenen innimellom mens Rothery er ganske stasjonær med sine gitarer.

Etter en kort pause var det tid for utvalgte favoritter fra tidligere album, dog uten å beføle noe av det riktig gamle materialet fra tiden med Fish. Likevel ble det et variert og kompetent sett hvor "Bridge", "Living With The Big Lie" og "The Uninvited Guest" skapte størst begeistring hos meg.

Marillion kom til menigheten - pluss noen til - og ble mottatt deretter. Et velvillig publikum var i høyeste grad med på å gjøre kvelden til en positiv og givende opplevelse. Men til tross for alt det Marillion faktisk hadde å by på, er det vanskelig å helt kvele savnet etter et kutt eller to fra deres fire første album. En "Incommunicado", en "He Knows You Know", en "Lavender" eller noe tilsvarende ville trolig utgjort den lille forskjellen mellom et fornøyd Rockefeller og et ekstatisk Rockefeller. Det er litt rart Marillion ikke gidder - det ville kostet dem så lite.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.