Marillion er bandet som nekter å la seg knekke av synkende appell eller manglende interesse fra media, men heller tar skjeen i egen hånd og skaper engasjement for bandet gjennom velregisserte kampanjer. Påvirket av kjernefansens glød har jeg derfor for første gang på mange år sett frem til et nytt album fra Marillion med genuin spenning.

Som de fleste interesserte sikkert har notert seg så eksisterer "Marbles" i to versjoner - en enkel og en dobbel. De oppmerksomme av dere har trolig gjennom et raskt blikk på tracklisten fortstått at denne omtalen vil ta for seg den enkle utgaven. Årsaken til det er veldig simpel: Uansett hvor mye bandet og fansen maser om 2cd utgaven, så er faktisk dette den versjonen Marillion velger å tilby den tilfeldige kjøperen i platebutikken. Det er imidlertid ingen grunn til å føle at man kjøper et annenrangs produkt ved å kjøpe butikkutgaven, denne versjonen inneholder nærmere sytti minutter musikk og er et mer enn fullverdig album.

For alle som har fulgt Marillion de seneste ti årene inneholder ikke "Marbles" noe revolusjonerende nytt. Det betyr gjennomarbeidet poprock med enkelte progressive tilsnitt og et stemningsfullt, lett melankolsk lydbilde. Moden, intelligent musikk som har den egenskapen at den vokser over tid og bør kunne friste lyttere med svakhet for Porcupine Tree og Pink Floyd fra "A Momentary Lapse Of Reason" og fremover. For egen del er det først de siste par årene jeg har oppdatert meg på Marillions 90-talls produksjon, og i løpet av den perioden og de albumene jeg har gjennomgått har dagens musikalske versjon av bandet sakte men sikkert vokst seg inn i bevisstheten og langt på vei visket ut savnet etter det gamle Marillion med Fish.

Selv om man vanskelig kan betegne Marillion som et tradisjonelt progband i dag, så inneholder fortsatt musikken en rekke elementer av kunstrock. På "Marbles" beveger bandet seg stort sett innenfor relativt lange låter - med unntak for de korte tittelsnuttene som binder og hviler låtene sammen - , og med "The Invisible Man" på 14 minutter og "Neverland" på 12 minutter skapes det virkelig rom for komposisjoner som dveler ved detaljer og utvikler ulike retninger. Nettopp disse to står for meg som albumets beste spor så langt, især besitter "The Invisible Man" stemninger og kvaliteter som bringer den helt opp blant det ypperste Marillion har gjort. Distansert, delvis lavmælt lyd - en låt som puster og lever et sted midt mellom Porcupine Tree og Talk Talk i tiden rundt "Spirit Of Eden" og "Laughing Stock". "Neverland" er noe mer pompøs, et storslått kutt med klassiske soloer av Rothery og et uendelig lekkert parti hvor Hogarths vokal går ekkosnakkende "tic tic tic toc toc toc" etc. I sum utgjør de to sporene mer enn nok argumenter for å anskaffe "Marbles".

Foruten disse to er det først og fremst singelen "You're Gone" og "Drilling Holes" som peker seg ut. "You're Gone" er luftig, svevende poprock som fører tankene til Simple Minds såvel som U2 - det er sørgelig at det sannsynligvis bare var fansen og ingen andre som bragte dette sporet til 7. plass på den engelske singlelisten. P4 ville neppe skaffet seg mange fiender blant lytterne om de hadde hatt vett til å snurre "You're Gone" noen runder. Med "Drilling Holes" leveres albumets morsomste kutt, rockete og med mer enn bare et stenk av 60-tallets fuglekvitrende psykedelia. Det er en låt som brytes opp og ned mens "we ordered extra tea, listened to XTC under a shady tree". Fin-fine saker. Selvsagt skal heller ikke dempede, vakre "Angelina" glemmes. Hun er "Lonelymansbestfriend", og kan godt vise seg å bli din aller beste venn fra platen.

Hvorvidt "Marbles" i retroperspektiv vil utmerke seg blant Marillions aller beste album er i skrivende stund vanskelig å si. Det som uansett er hevet over enhver tvil er at Marillion har levert et album som er langt, langt bedre enn de ujevne "Radiation" (1998) og "Marillion.com" (1999). Jeg føler og forventer at "Marbles" vil vokse ytterligere i månedene som kommer, slik alle virkelig gode album evner å gjøre. Har du tid og tålmodighet, verdsetter du musikk som noe mer enn bare øyeblikkets rush - da kan du med fordel hilse på "Marbles".

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.