Trommeslager Ola Snortheim og gitarist Jørn Christensen var allerede i 1985 å regne som veteraner i norsk rock, begge med fortid fra bl.a. De Press og Circus Modern. Med keyboards og computere i bagasjen dro de til Gudbrandsdalen med den hensikt å gjøre noe helt annet gjennom det løse bandkonseptet Langsomt Mot Nord. Ved hjelp av folkemusikeren Olav Snortheim - far til Ola Snortheim - på bukkehorn og langeleik skapte de "LMN", en syntese av rock og norsk folkemusikk.

"LMN" var det første av i alt tre album under Langsomt Mot Nord-banneret, og består av en blanding av egenskrevet materiale og tradisjonelle folketoner som er mer eller mindre omskrevet. Med unntak for enkelte innslag av ordløs, kvinnelig vokal, Kjersti Bergersen (Ken Dang, Secret Mission) står for denne, er dette instrumentalmusikk som beveger seg fra helt nakne, urnorske tonelandskap hvor Snortheim Sr.s bukkehorn får fylle landskapet alene ("Gjeterlåt Fra Hallingdal", "Min Sol, Min Lyst, Min Glede", "Jeg Ser Deg Søte Lam"), til mer delikate, stemningsfulle poplandskaper (prøv "Hymne" for pop) av den sorten som ikke minst Enigma i mange år har vært eksponent for, og videre til frenetisk, medrivende, elektrisk folkrock ("Ola Drar Til Myklagard"). Langsomt Mot Nord henter også inspirasjon fra pompøs, symfonisk musikk - for eksempelvis med "Juleskreia".

Som ofte er med instrumentalmusikk kan det være vanskelig å plukke frem favorittspor, man hører gjerne en stemning her og et fragment der som pirrer lytteopplevelsen; og slik er det også med "LMN". Skal jeg likevel trekke frem noen spesielle så vil det bli den vare, beskjedne "Rannveig's Voggevise", foruten at alle de tre sporene hvor Olav Snortheims bukkehorn spiller hovedrollen besitter en magisk og eventyrlig kraft.

Selv om albumet inneholder ulike musikalske uttrykk så er den norske tradisjonsmusikken hele tiden den røde tråden som knytter alt sammen og som skaper et overraskende helhetlig album. Enkelte vil bestemt mene at albumet bærer litt for mye preg av keyboards og programmerte rytmer, men selv synes jeg Snortheim og Christensen lykkes veldig godt med å forene de motstridende musikalske elementene. Deres intensjon var da heller ikke å lage et akustisk, tilbakeskuende album, men heller å forene moderne teknologi med folkemusikk og på den måten bringe biter av norsk folkemusikk frem i lyset igjen.

På album nummer to, "Westrveg" (1988), kom Langsomt Mot Nord virkelig til å vise seg frem i full blomst, men også "LMN" inneholder mengder av musikk du med fordel kan ta med deg på en vandring i skog og mark.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.