Live Aid var aldri tiltenkt utgivelse for salg, verken i vhs- eller dvdformat. Allerede fra første stund var Bob Geldof klar på det punktet at Live Aid best ville huskes dersom opptakene fra den 13. juli 1985 ble stedt til hvile og ikke gjort tilgjengelige i etterkant. Det omfattende arbeidet med eventuell juridisk tillatelse fra alle medvirkende artister spilte trolig også en rolle for et slikt standpunkt, men tanken om at ånden etter Live Aid ville leve bedre dersom publikum ikke hadde annet enn minnene om dagen å forholde seg til, var trolig riktig.

Opptak av Live Aid eksisterte likevel gjennom privatpersoners videoopptak av tv-sendingen, men disse representerte ikke noe problem for The Band Aid Trust inntil kopier ble lagt ut for salg på internett. Geldof reagerte med sinne på at stadig flere beriket seg på dårlige opptak av en begivenhet som var ment å hjelpe sultofre i den tredje verden, den logiske konsekvens ble derfor å samle en utgivelse hvis inntekter skulle gå til veldedighet.

Ettersom Geldof hadde beordret at opptakene ikke skulle benyttes ved senere anledninger, viste det seg fort at det ikke ville være mulig å sette sammen den komplette konserten. Opptakene fra Wembley Stadion, London var rett nok tatt vare på av BBC, men disse var ikke komplette og dessuten i relativt dårlig forfatning. Utgangspunktet var imidlertid mer enn bra nok til at det ikke bød på noen vansker å klippe sammen og stramme opp en betydelig del av det som foregikk på Wembley. Da var det straks verre med materialet fra JFK Stadion, Philadelphia, hvor produsentene fulgte Geldofs ordre og slettet opptakene for fremtidig bruk. Heldigvis viste det seg at MTV satt på en mengde opptak fra dagen, rotete og ukatalogiserte opptak sammenblandet med reklame og MTVs egne studioopptak. Delen fra JFK Stadion er med andre ord lappet sammen med utgangspunkt i en kaotisk rotekasse.

Disse omstendighetene forklarer hvorfor Live Aid i dvdformat fremstår som en noe annerledes opplevelse enn hva tilfellet var ved tv-overføringen i 1985. Mange artister er ikke representert med alle låtene de spilte, noen artister mangler, videoopptakene over storskjerm er utelatt, og introduksjonene til de forskjellige artistene er stort sett fraværende. Sistnevnte er ikke minst påtakelig ved opptakene fra Wembley, hvor artistene avløser hverandre uten presentasjon eller mellomspill. Dette er noe bedre på opptakene fra JFK, hvor navn som Jack Nicholson og Chevy Chase er synlige og bidrar til å gjenskape minnene om tv-overføringen slik den var. Mer enn som en gjenopplevelse av showet og tv-programmet blir derfor Live Aid på dvd en rekke konsertopptak uten 100% sammenheng. Det er synd, men det er slik det nødvendigvis må bli når utgangspunktet var som det var.

Med hensyn til antall store artister samlet på et brett er det fortsatt ingen begivenhet som kan måle seg med Live Aid, noe disse 4 dvd'ene til tross for sine mangler viser. Kvalitetene på det som foregår er imidlertid av varierende art, noe som er forståelig når band og artister blir tildelt femten til tyve hektiske minutter i et kompakt tidsskjema. En rekke artister gjør opptredner som nok ligger langt under deres vanlige standard, men kun den ekstremt perfeksjonistiske arkivaren Jimmy Page valgte å trekke opptak fra utgivelsen på grunn av en opptreden som han følte lå langt under det akseptable. Til Pages forsvar skal det si at han og Robert Plant donerte penger som kompensasjon, men det fremstår likevel noe underlig at det ikke var mulig å slakke kvalitetskontrollen ett hakk akkurat i denne sammenheng.

Den variable kvaliteten var mindre synlig og hørbar i 1985 - da var dagen en lang drøm med en uendelig rad av større eller mindre favoritter som man sjelden eller aldri så på norske tv-skjermer - enn ved dagens gjensyn, men til tross for det så er det morsomt å se disse opptakene om igjen. Enkelte store øyeblikk finnes i rettferdighetens navn også, U2s fremføring av "Bad" er historisk, Stings stille grep om "Roxanne" er flott, David Bowie gjør en solid "Heroes", Eric Clapton gjør et fint sett og Queen lager et mer enn godkjent show. Alle har nok sine spesielle kjæledegger som det er ekstra morsomt å se igjen, for egen del gjelder det først og fremst Simple Minds, Duran Duran, Ultravox, Howard Jones og Madonna. Felles for alle disse er at de ikke imponerer, Simple Minds, Duran Duran og Howard Jones leverer godkjent, mens Ultravox og Madonna tidvis låter skrekkelig. Det gjør ingenting så lenge hovedstasen ligger i det å bare se disse opptrednene igjen for første gang på nærmere tyve år.

Som en ren musikalsk opplevelse er ikke Live Aid det kvalitetsmessig største man kan oppleve, og som en ren nostalgitrip til 13. juli 1985 kommer utgivelsen noe til kort - men det overskygger ikke at Live Aid er en begivenhet og en utgivelse som hører hjemme hos enhver med den ringeste interesse for rockhistorie. Dessuten gir den deg anledning til å shoppe med god samvittighet, og skulle du ikke bry deg døyten om rock kan du kjøpe tre eksemplarer og gi i gave.

Live Aid er forsatt unikt, og selv om virkeligheten knapt har endret seg til det dramatisk bedre for den delen av verden som vekket Geldof - så gjorde og gjør innsatsen mye for svært mange. Fra 1985 og frem til 2004 har The Band Aid Trust og Live Aid Foundation brukt nærmere 144 millioner dollars på utviklingsprosjekter i Afrika, alle inntekter fra salget av dvd'en går til å videreutvikle dette arbeidet. Stort flere argumenter for å anskaffe deg et eksemplar behøver du strengt tatt ikke.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.