"Sannhetens Voktere" ble uoffisielt utgitt allerede for ett par år siden, da som en eksklusiv skatt forbeholdt salg hos lille Café Tamara på Grünerløkka i Oslo. Når Lilieduggs gamle plateselskap Oh Yeah! endelig slipper "Sannhetens Voktere" løs sånn på ordentlig, er det bare å klappe begeistret i hendene og glise bredt. Lilieduggs største rivaler på den trondheimske scene, Wannskrækk, fikk sin cd-kompilasjon realisert av Oh Yeah! for så lenge som femten år tilbake, så her er det tale om på høy og god tid for Liliedugg på cd.

Der Wannskrækk grunnet DumDum Boys' dominans fikk sin retroros og -oppmerksomhet i relativt tidlig historisk fase, har Liliedugg for den største del måttet ta til takke med lovord fra arkivarer og interesse fra de heller få på skråplan. Musikalsk er dette på ingen måte rettferdig, for Liliedugg var et langt dristigere og mer spennende band enn Wannskrækk. Liliedugg kapslet aggressiv britisk postpunk, skygger av det metalliske USA anno tidlig 70-tall, og virvelstrømmer av det seigt eksploderende lydlandskap som The Birthday Party representerte. Drama og klaustrofobisk angst, javisst - men i all hovedsak høyst hektende rock solid som panser. I vokalist Lars Vold befinner det seg dessuten en mann og en stemme som maktet å duellere mot og med bandets sound, en manisk vokal som roper teater og uten frykt eller tilbakeholdenhet krever sitt sentrum og fanger inn publikum.

Med "Sannhetens Voktere" samler Liliedugg samtlige utgivelser under eget navn i sirlig orden. Det innebærer de fire kutt fra den selvtitulerte debutep'n (1981), albumet "Liliedugg" (1983) og "The Last Opera" (1988); sistnevnte en splittlp med Wannskrækk hvor Lilieduggs side består av opptak fra avskjedskonserten i 1984. Som bonus er "Sannhetens Voktere" inkludert i et liveopptak fra 1981. Kryss videre av for god lyd samt at det er gjort plass for noen ord og bilder i heftet, og med ett har vi det relevante Liliedugg fanget på ett lite brett.

Lilieduggs klimaks kom utvilsomt med albumet i 1983, dette selv om "Neonråte" krever sin status som klassiker og ekle "Girls" er uhyggelig medrivende. "Liliedugg" er et imponerende album, i kraft av sin bredde og ambisøsitet såvel som kvaliteten på låtmaterialet. Listers produksjon og snitt av keyboards skal ha sin del av æren, men kutt som "Jesus", "Something Behind" (aldri har noe norsk band vært nærmere Magazine), "National Fly", "Six Minute War", "Fetish" og "Human Rip Off" ville taklet selv begredelig demoformat og likefullt raget himmelhøyt. "The Last Opera" beviser også at Liliedugg hadde flere krefter og mer i ermet enn hva deres studioinnspillinger rommer, noe som gjør at det er lov å ergre seg litt over at det aldri ble flere utgivelser fra dem.

Liliedugg har i "Sannhetens Voktere" fått sitt velfortjente testament og musikken ut i større tilgjengelighet enn på... tja, sannsynligvis noensinne. For den som graver i tilsvarende toner og epoker fra det store utland, finnes nå ingen unnskyldning for ikke å gi Liliedugg en sjanse. Og det ikke først og fremst fordi "Sannhetens Voktere" er norsk eller har historisk interesse, men fordi det beste av Liliedugg faktisk er herlig og farlig heftig.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.