Det popkulturelle u-landet Norge overdrev Melodi Grand Prix' betydning i langt flere år enn mange av Europas øvrige nasjoner. Da Bobbysocks vant den internasjonale finalen med "La Det Swinge" i 1985 gikk statsminister og befolkning over styr, det var en begivenhet og en prestasjon på linje med unionsoppløsningen, frigjøringsdagene og 2-1 over England. Det var, Melodi Grand Prix' marginale betydning i den store popindustrien tatt i betraktning, et forsmedelig syn.

Melodi Grand Prix - eller Eurovision Song Contest, som er dens egentlig navn - ble unnfanget i 1956 og hadde i bunn og grunn hederlige intensjoner. En melodikonkurranse som samlet Europa og skulle presentere popmusikk med ulike nasjonale særtrekk, en mulighet for svenske og franske artister å presentere seg på et marked dominert av engelske artister. Kravet om at artister skulle synge på sine respektive morsmål grunnstøtte imidlertid Melodi Grand Prix' eventuelle potensiale til å bli et viktig popshow for seriøse artister. Det internasjonale markedet var, er og forblir dominert av engelskspråklig musikk, noe Eurovisjonens ledelse ikke forstod før showet var godt og vel utrangert også blant den jevne, europeiske tv-seer.

I England, som i realiteten var det markedet de fleste nasjonale vinnere drømte om, har interessen for Melodi Grand Prix aldri vært særlig stor. Heller som et vindu til de virkelig relevante popmarkedene, ble Melodi Grand Prix en intern, kontinental konkurranse mellom popmusikkens b-nasjoner. For nasjonen Norge virket imidlertid det å være mer enn bra nok, kombinert med en naiv tro på at Melodi Grand Prix faktisk kunne fremme en karriere utenfor Norge ble showet gjennom altfor mange år tatt langt mer seriøst enn hva det fortjente.

Mens nordmenn år etter år ventet og håpet på det store norske gjennombruddet, fordrev man tiden med å gjøre nasjonale og internasjonale vinnere til hjemlige stjerner for kortere eller lengre perioder. Gjennom 80-tallet gikk fem låter fra Melodi Grand Prix til topps på den norske singlelisten; disse var Sverre Kjeldsberg og Mattis Hættas "Samiid Ædnan", Johnny Logans "What's Another Year", Nicoles "Ein Bisschen Frieden", Carolas "Främling", og selvsagt Bobbysocks' "La Det Swinge". I tillegg til disse fikk norske navn som Dollie De Luxe, Anita Skorgan, Tor Endresen, Finn Kalvik, Ketil Stokkan, Rolf Løvland og ikke minst Jahn Teigen status som a-kjendiser, kjendiser mer som utslag av selve deltagelsen i Melodi Grand Prix enn på bakgrunn av det musikalske. Det er for øvrig vanskelig å tilgi Melodi Grand Prix for å være direkte - eller indirekte, hvem vet - , ansvarlig for å ha importert en artist som Elisabeth Andreasson til landet.

Ansvaret for den mangeårige overdrivelsen av Melodi Grand Prix' betydning hviler først og fremst på NRK, VG og - noe senere - det tabloidiserte Dagbladet. Tre aktører som gjennom hele 60-, 70- og 80-tallet ignorerte og aldri forstod pop og rock. Derimot forstod, eventuelt misforstod, de Melodi Grand Prix, for her var trygg familieunderholdning, show, pene artister og popmusikk ("popmusikk" uttalt med tydelig "o", ikke "å") kombinert i ett. Det utrolige er at det ganske sikkert var mennesker i NRK-systemet som brukte Melodi Grand Prix som argument for at man også viet popmusikk rom i beste sendetid. Først et stykke utpå 90-tallet, da de store dagsavisene begynte å skrive om pop og rock i store mengder og NRK endelig møtte reell konkurranse, fikk den jevne nordmann et mer avslappet forhold til Melodi Grand Prix. Først da avtok telefonstormen til NRK og avisene dersom feil nasjonal vinner ble valgt, eller når den norske representanten kom slukøret hjem fra den internasjonale finalen med uforståelige 0 poeng i bagasjen.

Årets show da, det femtiende i rekken? Joda, ikke så aller verst. Glitter og glamour velsignet med et entusiastisk publikum, hvorav rundt regnet halvparten virket å være nære bekjente av de utvalgte artistene. Det musikalske holdt akseptabel standard, selv om det i år - som alle tidligere år - ikke åpenbarte seg en eneste artist eller låt av virkelig verneverdig kvalitet. Kvintetten Cheezy Keys var et hyggelig bekjentskap, glad og fengende vokalpop med sus av 60-tallet og med langt mer hold enn reklamefilmene for CUBUS, Kathrine ett-eller-annet var ikke heldig med sangen, men prøvde så hardt - og traff ganske godt - å fremstå som Kylie Minogue at hun får poeng for det. Vår venn Teigen - som nå har et oppsyn som skapt for eventyrfilmer - beviste nok en gang at han aldri vil lære seg å synge engelsk på sånn nogenlunde anstendig vis, og hadde dessuten den klart kjipeste låten blant de fire som fant veien til superfinalen. Men det er alltid hyggelig å se ham. Hun vi ikke husker navnet på, men som mente at "I Am Rock 'N Roll", bør egentlig passeres i stillhet - det var trolig mer enn ett oppvakt hode som konstanterte at -Her har vi sannelig en ny definisjon av "rock 'n' roll". Vik fra meg.

Spinal Tap, eller Wig Wam om du vil, vant fortjent med potent 80's heavy og parodisk image, hvilket for godt bragte norsk Melodi Grand Prix dit det hører hjemme - som et showfenomen og et sidespor til den egentlige popbransjen.

Med erkeprofesjonelle og ditto erkeforhatte Ivar Dyrhaug - en overløper fra kringkastingens popdivisjon til kringkastingens døve familieunderholdning - som programleder og Jostein Pedersens tilbakeblikk på det norske Melodi Grand Prix' høydepunkter, ble det nesten som i gamle dager. Den eneste vi savnet var Egil Monn Iversen, men med tanke på den mannens voldsomme overgrep mot norsk populærmusikk gjennom en mannsalder er det trolig et savn de fleste av oss kan leve med.