Idéen om at det er mulig å avfeie et helt ti-år som musikalsk uinteressant er lite gjennomtenkt og bærer langt på vei preg av semre kunnskaper om det aktuelle ti-året. Derfor er det at jeg her - etter nok en gang å ha blitt konfrontert med klassikeren "80-tallet var no' dritt" fra en antatt normalt funksjonell person - akter å lire av meg noen uoriginale selvfølgeligheter.

Etthundreogtyve måneder er en relativt lang tidsperiode vi forsøksvis og når det faller seg slik katalogiserer ved hjelp av begrepet "ti-år". Disse prøver vi både vitenskapelig såvel som mer uhøytidelig å gi individuelle karakteristikker, dette siden vi har en oppfatning om at de ti årene ett ti-år består av deler felles særtrekk. At et visst antall år på rad og rekke deler felles kulturelle, politiske osv. aspekter er selvsagt helt riktig; det inntreffer dog et problem når vi insisterer på å tvinge disse årene inn i samlebegreper som "70-tallet", "80-tallet" og "90-tallet".

Problemet er innlysende: 70-tallet ble på ingen måte avsluttet i 1979, det er ikke slik det fungerer. Mange ynder å hevde at for Norges del så ble ikke 70-tallet avsluttet en gang før langt ut på 80-tallet, sånn rundt omkring den tiden da begreper som mediarevolusjon, høyrebølge og jappetid eksploderte over Norges land. Først da slapp etterkrigstiden og arven etter Gerhardsen grepet, først da kunne nordmenn skue mot fremtiden og en ny virkelighet. Selv har jeg ingen sterk formening om når 70-tallet egentlig ble til 80-tallet, den gang da var jeg for ung til å ha følelse med slike ting. Det jeg derimot vet er at 80-tallet ikke avgikk ved døden nyttårsaften 1989. I det minste ikke den delen av 80-tallet som omhandler populærmusikk. For min del ble 80-tallet avsluttet høsten 1991. Den høsten stupbombet Nirvana, Metallica og Red Hot Chili Peppers hitlistene, smadret lydmuren og krasjlandet midt i stua til den vanlige mann og kvinne. I samme slengen utslettet de så og si over natten det tradisjonelle skillet mellom alternative og kommersielle artister. På samme tidspunkt våknet termer som acid, rave og house virkelig til liv, og understreket at et nytt tiår, en ny generasjon var løs - farvel 80s, velkommen 90s. 1991 er for øvrig også identisk med året da jeg sluttet med å sprade rundt i hvite tennissokker. Tilfeldig? Neppe :)

Den samme uklare avgrensningen finnes derfor også i andre enden. Det er ikke særlig rom for å diskutere hvorvidt generasjonen fra 1977 influerte årene fra 1980 og utover eller ikke - det er et faktum at den gjorde det. Mer enn som så, et ikke ubetydelig antall av de artister og band som dominerte 80-tallet har sine røtter og opphav i 70-tallet (like naturlig er det derfor at de sjangerne som kjennetegner de første årene av 90-tallet oppstod på 80-tallet). Videre kan man glatt anta at opptil flere av de som tviholder på en standarisert oppfatning av hva som kjennetegnet 70-tallet musikalsk, mer enn gjerne setter punktum rundt 1977 og villig vekk overlater 1978 og 1979 til 80-tallet.

Slike momenter tar likevel ikke bort hva som hovedsaklig kjennetegner ett spesifikt ti-år, kan det nok argumenteres. Og nei; det gjør det ikke. Men det er det da heller ikke hensikten å hevde. Hensikten er bare å poengtere at de musikalske grensene mellom ulike ti-år er så flytende at det fremstår underlig å avfeie ett helt ti-år som udugelig og uten relevans.

Årsakene til at nettopp 80-tallet kommer såvidt dårlig ut i manges oppfatning av populærmusikkens historie er nok flere, men jeg vil bare nevne et forhold. Mengden av musikk som ble utgitt på 80-tallet samt tilgangen på den og dokumentasjonen av den overgår langt den samlede produksjonen fra 50-, 60- og 70-tallet (dette har jeg null tall på, jeg vil bare automatisk anta at slik er det - og vil bli forbløffet om det skulle vise seg å være feil). Kvantitet er som kjent sjeldent synonymt med kvalitet, derfor er det åpenbart at det ble utgitt store mengder dårlig musikk på 80-tallet. Fremveksten av MTV og tilsvarende stasjoner medførte samtidig langt større vekt på det visuelle enn tidligere, noe en stadig mer kynisk plateindustri kunne utnytte til å selge image på bekostning av kvalitativ god musikk. I motsetning til 60- og 70-tallets bortgjemte og velsignet bortglemte søppelkasser med tarvelige og begredelige plateutgivelser, så er 80-tallet dokumentert og tilgjengelig i en helt annen grad. De pinligere utslagene av 80-tallet er med andre ord ikke glemt, vi har alt på tape - og det tror jeg er et moment som har påvirket manges syn på musikken fra 80-tallet.

Sannheten heller enn at 80-tallet var en ensidig musikalsk lidelse, er at pop og rock blomstret og utviklet seg i langt større grad enn noen gang tidligere. Rocken ble voksen på 80-tallet, den ble akseptert og fikk status som vår tids kanskje mest relevante kulturelle uttrykksform. Den ble en del av det etablerte mediabildet, involverte en rekke mennesker med ulike bakgrunner og inspirasjonskilder, smeltet sammen søtt og surt, nytt og gammelt, slo kollbøtte og serverte nye variasjoner i rikt mangfold. Om du aldri har forsøkt å sammenligne antallet subsjangere man opererte med på 70-tallet og antallet man satt tilbake med da 80-tallet tikket ut, så er det vel verdt å prøve. Det vil bedre enn noe annet illustrere i hvilken grad rocken og popen på 80-tallet muterte i nye retninger.

En slik utvikling og vekst var ikke minst synlig i vårt eget lille land, selv om det tok noe tid før ting skjøt fart. Håkon Moslet fikk nylig tyn av Jahn Teigen etter at han i forbindelse med Norsk Rocks Historie bannet og påstod at norsk pop og rock først ble interessant da navn som deLillos, Jokke og Valentinerne og DumDum Boys slo gjennom. Det vil si fra sånn cirka 1986 og fremover. Jeg er langt på vei enig med Moslet, i det minste om vi skifter ut begrepet "interessant" med "konstant". Det ble utvilsomt utgitt gode norske album også før 1986, og i enkeltperioder og enkelte hektiske epoker skjedde det mye godt også på den norske scenen. En konstant, bestandig norsk pop- og rockscene med permanent høy aktivitet oppstod imidlertid ikke før rundt 1986/87/88. Før denne tiden var norsk populærmusikk preget av bølgedaler, lange perioder med lite å rope hurra for avbrutt av uregelmessige topper som brant og sluknet igjen. I dag, hvor det nærmest har blitt en menneskerettighet å få utgitt plate, er det en selvfølge at Norge har en stor og variert scene som har kommet for å bli. Det var ingen selvfølge i 1975 eller 1983, den gang kunne man telle antallet årlige rockrelaterte utgivelser på noen ganske få fingre.

Årene fra 1980 til 1989 var blant mye annet dette: Det var new wave og postpunk, det var synth og electropop, det var New Wave Of British Heavy Metal, det var New Romantics, det var britisk indie, det var en bølge av amerikanske gitarband, det var Goth, det var en eksperimentell europeisk undergrunn, det var Stock, Aitkin And Waterman, det var en stor amerikansk alternativscene, det var hardcore og punk, det var world music, det var puddel-, thrash- og speedmetal, det var rap og hip hop, det var blues og roots, det var rockabilly og psychobilly, det var irsk folkrock, det var house og electronica, det var jazzrock og funk, det var reggae og ska, det var country og kupunk. Årene fra 1980 til 1989 var også mainstream pop og rock, det var Bruce Springsteen, Michael Jackson, Madonna, Dire Straits, U2, Peter Gabriel, Genesis, Queen, Sting og Tina Turner. La det heller ikke være glemt at 80-tallet var det siste, store tiåret for singelen - denne lille vinylbiten som mer enn noe annet bidro til å formidle pop og rock i dens spede barndom.

Poenget med disse noe springende linjene? Ikke annet enn å understreke det mange vet, men noen velger å overse. Hvorvidt man ikke klarer å se skogen for bare trær får enhver selv stå ansvarlig for, men pretty please med sukkerstrø på topp: Kom ikke her og kom her og si at 80-tallet var triste musikalske tider.

Vive le 80s!

Kommentarer? Post din mening...