"Closer" ble utgitt to måneder etter vokalist Ian Curtis' tragiske bortgang, og sjelden har vel ett album bygget opp mytestatus i større grad enn dette. "Closer" befinner seg et sted midt mellom desperat fremmedgjøring og varm lengsel, nesten som et speilbilde på hvordan personen Curtis har blitt oppfattet i ettertid. Alle tanker om skjebnen til bandets vokalist lagt til side, så er "Closer" først og fremst et bemerkelsesverdig album i kraft av sine kvaliteter alene. Sammenlignet med debutalbumet "Unknown Pleasures" (1979) og dets strenge, klaustrofobiske og nesten nihilistiske uttrykk av post-punk; så fremstår "Closer" som et langt kreativt sprang for bandet.

Forgjengerens primitive, til dels aggressive, uttrykk er erstattet av et langt mer eksperimentelt, ekskluderende og atmosfærisk lydbilde. Det meste av materialet her farges av keyboards og beveger seg relativt sett i slow motion. "Heart And Soul" kan stå som et eksempel på stemningen albumet setter, den kryper og sleper seg langs gulvet med Curtis' vokal som en fjern stemme innerst i rommet. Vakkert fascinerende, mørkt og dystert. Den tåken som legger seg allerede fra første spor letter kun i korte glimt, og det står i ettertid som noe av en bragd at et album som dette klatret opp til 6. plass på de britiske albumlistene. Det eneste sporet som vagt kan minne om en hitsingel er "Isolation", men selv ikke dens spenstige synthtema kan skjule låtens mørke tone.

Som et album som bør høres i sin helhet er det vanskelig å plukke enkeltspor, men "The Eternal" og "Decades" er begge Joy Division på sitt vakreste og mest melankolske. Langsomme og atmosfæriske, båret frem av keyboards og Curtis' bleke, skjelvende røst. For egen del så holder jeg muligens "Decades" som bandets aller fineste spor, det enkle synthriffet som låten bæres frem av kunne holdt til en større hit dersom det ble plassert innenfor et annet, mer tilgjengelig, arrangement. Motsatsen til de vakre og vagt beroligende sporene finnes i rytmiske utbrudd som "Atrocity Exhibition" og "Colony". Især er "Atrocity Exhibition" med sine skurrende gitarer og innstendige tribalrytmer en urovekkende, smått skremmende opplevelse.

Som jeg hører det er det kun i to tilfeller at bandet tilbyr ekko fra "Unknown Pleasures"; "Twenty Four Hours" og "A Means To An End" innehar begge hissige rytmer, skarpe gitarer og en messende, dyp vokal som ville funnet sin naturlige plass også på debutalbumet. Til tross for en rekke sterke enkeltlåter, så ligger likevel albumets største styrke i helheten, i stemningen, i den luftige produksjonen. Og som alltid hva gjelder Joy Division og New Order, er det Peter Hooks eminente og særegne bass som er komposisjonenes samlende motor.

"Closer" har oppnådd en tilnærmet urokkelig posisjon i såvidt ulike musikalske miljøer som punk, goth og metal, noe som mest av alt er et prov på albumets sjangersprengende kraft. Det er ingen tvil om at platen krever sitt av lytteren, dette er ikke et album for solfylte ettermiddager eller lykkelige øyeblikk. Ikke tror jeg at du blir spesielt lykkelig av å lytte på "Closer" heller, men jeg tror definitivt at du blir en musikalsk opplevelse rikere. Jeg tenker vi kaller det et fantastisk album, jeg tenker vi kaller det en ekte klassiker.

Enig eller uenig? Post din mening...

Tips en venn om denne artikkelen.