ultrapop - the human league

The Human League så dagens lys i Sheffield, England juni 1977. Bandets navn er hentet fra arcadespillet "Star Force", hvor The Human League var navnet på en av de krigende fraksjonene. Ian Craig Marsh og Martyn Ware hadde puslet med elektronisk musikk under navnet The Dead Daughters, og sammen med Addy Newton (som etter kun få måneder gikk videre til Clock DVA) bestemte de seg for å ta prosjektet videre under navnet The Future. Som The Future spilte de inn en rekke demoer - disse dukket senere opp på albumet "The Golden Hour Of The Future" (2002) - uten å få noe gjennomslag hos plateselskapene.

Høsten 1977 ble vokalisten Philip Oakey medlem av bandet, og i oktober fremstår trioen for første gang under navnet The Human League. I juni 1978 ble debutsingelen "Being Boiled" utgitt av det lille indieselskapet Fast Product, og singelen sørget for å gi bandet stor oppmerksomhet på det uavhengige platemarkedet. På dette tidspunktet hadde også lyd- og lysmannen Adrian Wright blitt fast medlem av bandet, og bidro i livesammenheng med sine lysbildeshow til å gjøre The Human League til et spennende og multimedia-orientert band for fremtiden. Ep'en "The Dignity Of Labour" (april 1979, også den utgitt på Fast Product) styrket bandets posisjon i undergrunnen ytterligere, og like etter skrev de kontrakt med Virgin Records. Albumene "Reproduction" (1979) og "Travelogue" (1980) viste et delvis eksperimentelt elektronisk band som bare klarte å gjøre små fremskritt på de britiske hitlistene. Stridigheter innad i bandet om hvilken musikalsk kurs som skulle velges, førte til at grunnleggerne Marsh og Ware forlot bandet høsten 1980 for å starte British Electric Foundation (BEF) og senere Heaven 17.

På det tidspunktet stod bandet i ferd med å legge ut på turné i Storbritannia, og med kun to medlemmer igjen - hvorav ingen kunne spille et eneste instrument - måtte det gjøres drastiske endringer. Oakey rekrutterte ungjentene Joanne Catherall og Susanne Sulley som ekstravokalister samt lokket bassisten Ian Burden om bord, mens Wright satt hjemme og lærte seg å spille keyboards. Denne besetningen klarte ikke bare å gjennomføre turnéen på et slags anstendig vis, men skulle snart også vise seg å bli en plattform for bandets definitive gjennombrudd. Singelen "The Sound Of The Crowd" ble bandets første samarbeid med produsenten Martin Rushent, og overrasket alle med å klatre så høyt som til 12. plass våren 1981. Oppfølgeren "Love Action" ble en av sommerens store hits med en tredjeplass som bestenotering, og med Jo Callis (ex-The Rezillos) på plass som bandets sjette medlem var premissene lagt for å sluttføre det kommende albumet "Dare".

"Dare" ble umiddelbart en stormende suksess ved utgivelse i oktober 1981, og skulle komme til å sette en standard for hvordan vellykket synthpop skulle lages i mange år fremover. I Storbritannia gikk både albumet og singelen "Don't You Want Me" til førsteplass i julen 1981; og turnéer over store deler av verden sørget for at The Human League var et av bransjens heteste navn gjennom 1982. Med unntak for "Love And Dancing" - som består av instrumentalversjoner og remikser av materialet på "Dare" - kom det ikke noe oppfølgeralbum før "Hysteria" i 1984. Det var trolig ett eller to år for sent, for "Hysteria" fremstod som en relativ skuffelse både musikalsk og salgsmessig sammenlignet med sin forgjenger.

Etter Philip Oakeys lite vellykkede samarbeidsprosjekt med Giorgio Moroder på albumet "Philip Oakey And Giorgio Moroder" (1985), markerte "Crash" (86) fornyet suksess for bandet. Full konsentrasjon om det amerikanske markedet betalte seg da singelen "Human" gikk til topps på de amerikanske listene; men også ved denne anledningen maktet ikke bandet å bevare posisjonen over lengere tid. Slutten av 80-tallet var trolig en frustrerende periode for bandet. Wright, Burden og Callis forlot alle The Human League i løpet av ti-året, og da "Romantic?" endelig dukket opp i 1990 var det kun trioen Oakey, Catherall og Sulley som utgjorde bandets kjerne.

Mesteparten av 90-tallet står som et magert tiår for bandet. Etter "Romantic?" ble The Human League løst fra kontrakten med Virgin og leverte kun to studioalbum i de påfølgende ti årene. Selv om singelen "Tell Me When" og albumet "Octopus" opplevde pene plasseringer (begge titler ble nr. 6) i England vinteren 1995, tilhører The Human Leauge i dag de grupperingene som er prisgitt å leve på gamle bedrifter for å oppnå oppmerksomhet.